Var ikke forberedt på reaksjonene

Jeg kan føle meg som et dårlig menneske på grunn av det diktet, sier forfatter Cecilie Løveid i samtale med Alf van der Hagen.

«Alderen gjør noe med deg», sa evigunge Trond Viggo Torgersen nylig i et intervju, og tilføyde: «Jeg vil si at jeg er gammel». Han er 69. Mens du, Cecilie Løveid, har feiret syttiårsjubileum i hele 2021. Du var fra starten alltid den unge dikteren, hun som skrev til Jan Erik Vold som syttenåring. Kom på trykk i Profil sammen med de eldre mannlige forfatterne, Vold, Helge Rykkja, Dag Solstad ... Hva tenker du om at også du nå har nådd pensjonsalderen?

Jeg tenker ikke mye på pensjonsalderen, det skal du lete lenge etter noen i forfatterstanden som gjør. Vi skriver bare videre, vi får jo ikke pensjon, spør Forfatterforeningen om hvorfor. Nei, jeg oppdaget aldri at jeg ble eldre, ikke før jeg plutselig fylte sytti. Har alltid snakket bort det der for min egen del, jeg har liksom alltid vært yngre enn mine samtidige forgjengere. Som en slags lillesøster. Men tidsopplevelsen gjelder ikke bare skriving og litteraturverdenen.

Det er også å ha en psykisk utviklingshemmet sønn ... han blir jo ikke eldre! Han svever sted mellom å være seks og seksten år, og nå er han førti og har måne! Og min eldstedatter er over femti. Hun sier, «mamma, jeg begynner å bli gammel». «Hva sa du?!» Det er veldig relativisert, det der med alder. Men ikke lenger for meg. Det går faktisk opp for meg at jeg trer inn i noe annet, og jeg håper jeg kan leke lenge.

Ordet «lek» er jo ofte brukt om diktningen din. Du «tar vare på leken i litteraturen», skriver litteraturviteren Eirik Vassenden i et essay fra 2021, «i en tid der det har blitt mindre av den slags, der det har blitt mer av en nesten ortodoks insistering på ‘virkelighet’». «Leke. Leke med høytid», skrev du selv i et dikt fra samlingen Spilt (2001). Et lekent alvor. Blir det likevel mindre lek og mer alvor med årene?

Nei, jeg tror jo at leken er en av de gavene vi har fått som livsbetingelse. Vi kan godt opphøye leken. For jeg tar veldig innover meg at jeg er et religiøst menneske. Den dimensjonen er faktisk høyst levende for meg, den er både troverdig og sann. Men hvis du spør om en bekjennelse til en bestemt religion, blir jeg til en trang historiker. Kirkemøtet i Nikea, eller et eller annet kalifat, eller andre historiske milepæler der alt mulig ble tvunget gjennom, det kan jeg jo ikke tro på.

Hva tror du på, da?

Jeg tror vel ikke, jeg ser. Jeg ser og føler at noen har tak i en ende som gir så mye. Jeg liker at havet speiler en himmel, jeg blir ikke sint hvis du sier Guds himmel. Jeg mener man må få lov å eksperimentere litt. Selv er jeg vant til å bli plassert på alle mulige måter, i generasjon eller gruppering eller kvinnelitteratur, forskjellige slike lesemåter og ismer, det er visst det litteraturvitenskap går ut på. Jeg er blitt analysert marxistisk, feministisk, postmodernistisk, alle mulige slags etiketter. Etter hvert som jeg har levd, kan det hende at jeg også plukker opp et og annet fra det religiøse eller kultiske.

På blokka her har jeg har et sitat fra et stort intervju vi gjorde helt tilbake i 1998: «Du har tidligere beskrevet teatret som et slags kultsted, et sted det går an å komme på sporet av det hellige. Det religiøse. Et sted for visjoner. Muligheten for overskridende opplevelser. Er det dit du vil? Løfte folk over i noe annet?» spurte jeg. Og du svarte: «Ja. Dyret som heter menneske må ha det overskridende. Kunstneren må levere dette. Det er en rolle hvor man velger mellom avsløring og tilsløring. For meg er kunst og religion ett ...» Hvordan vil du utdype det i dag?

Akkurat som at menneskets kjønn har bestemt deres livsbane, har kunsten med største naturlighet vært knyttet til for eksempel kirken. Det er først nå vi forsøker å løsrive oss. Det har foregått i flere hundre år. At flere tusen års praksis, les patriarkat, plutselig skal opphøre, er å lure seg selv. Patriarkene sikrer menn. Det gjelder både for religionen og for menneskeordenen. Det er fortsatt noe bitter smak etter all den tiden. Jeg ville gjerne glemme det hele og være fri, men jeg ser at det ikke nytter å fornekte. Andre steder i verden er det verre. Å undersøke et stykke kunst, lese en bok, bringer meg fort i kontakt med de enorme kulturelle grunnspørsmålene. Det er nok slik når jeg skriver også. Leken støter fort på spørsmål om vilkårene vi lever under. Og da deiser for eksempel kvinnespørsmålet inn. En mann har fri fra dette mye av tiden, han ser ikke problematikken, og det jeg sier eller skriver blir annerledes, uinteressant eller en distraksjon for ham.

Apropos det overskridende, har du utgitt en bok som heter Nye ritualer. Men der får titteldiktet en brå vending mot slutten:

Vi bærer opp

alt som skal brukes

til det spontane alteret

Vi bærer utkast

til en ny himmel

og en ny jord

Vi bærer forslag

til nye skyer over byer

nye byer over skyer

Se!

Skyene driver med tusjtegning

hviskes, tynnes,

kamufleres, viskes, vinsjes

I skisser til nye kulisser

bæres et barn varsomt frem

til sex, vold og død.

Jeg har jo en slags tidssorg. Vi driver hele tiden og anstrenger oss, men når vi ser tilbake, ser vi at mange av utkastene våre ble forkastet. Oppkastet og vekk-kastet og vinsjet. Da jeg skrev diktet, tenkte jeg på alt som kan skje oppe i et sånt luftlag. Men det er også litt teater, med «skisser til nye kulisser» …

Jeg opplever det som et utopisk dikt i begynnelsen, men det avslutter med en brutal desillusjon?

Vi holder oss med illusjoner, som teater … falske perspektiver, men vi vet egentlig at det er hårde bud etter visjonene. De må til. Det er litt som med malerier. Vi elsker det som river illusjonen istykker. Valfarter til Munchmuseet for å høre Karl Ove Knausgård si at det er spennende å gå i skogen. Høre en kunstner skrike skriket vårt. Det må til!

Du skriver mange dikt med utgangspunkt i bilder, særlig i din hittil siste bok, Vandreutstillinger (2017), som du fikk både Brageprisen og Kritikerprisen for. Der er det hele veien såkalte «ekfraser», altså dikt om bilder. Hva gir det deg som poet å ta utgangspunkt i et kjent maleri fra verdenskunsten?

Noe kan forklares med at det er ikke særlig vits i å engasjere seg i et bilde som ingen har sett. Det kan være et visst poeng at det er litt allmenneie over det. Men jeg skriver egentlig ikke om kunstverkene, jeg låner dem og herser med dem, og jeg lyger. Det er en relativt vanlig lyrisk praksis. I Norge skriver både Olav H. Hauge, Gunvor Hofmo og jeg til et Astrup-bilde. Skrivelærere gir det som oppgave. Jeg har ikke som mål å opphøye eller hellige selve kunstverket, jeg kobler meg på felleskulturen. Det må resonnere i noe allmennmenneskelig. Alle kjenner ikke utgangspunktet, men mange synes det er gøy å finne ut ved å google, hvis de ikke kjenner verket. For en stund siden var det en dødssynd å skrive om noe som ikke er alminnelig kjent. Nå har alt forandret seg på det feltet.

Sånn sett låner du et bilde akkurat som du låner også historisk materiale og personer, gjerne kvinneskikkelser, som i portrettdiktene til Marie Curie, til Mette Marit, Astrid Lindgren, Tove Jansson, Hulda Garborg, Mia Berner ... eller skriver skuespill om Maria Quisling, Hildegard von Bingen, Ludwig Wittgenstein. Vil du trekke inn hele verden i bøkene dine?

Jeg har sett i øynene at jeg ofte bruker noe kjent som jeg bringer inn i et ukjent rom. Stjeler et eller annet som jeg tar med meg inn i kroken, så jeg kan lepje det i meg. Jeg har lett for å identifisere meg med, eller låne personligheter. Vi er aspekter av hverandre, alle sammen. Vi har noe likt og noe forskjellig. Med hjelp av «de andre» kan jeg komme frem med noe helt friskt, fordi jeg er så kontrær.

Når du velger ulike historiske personer, gjerne kvinneskikkelser, og skriver dem om, er det også for å forstå eller uttrykke noe av deg selv, eller er det mer for å komme bort fra deg selv?

Jeg kan finne en historisk skikkelse som jeg låner rekvisitter fra. Det handler ikke om å leve seg inn i den skikkelsen, mer om å låne trekk. Jeg kan være veldig naiv og tro at nå har jeg lært noe nytt, eller nå lærer jeg noen å kjenne, men etter hvert skjønner jeg at det er meg selv jeg lager om igjen. Selvfølgelig gjør jeg det. Og det gjør jo andre forfattere òg, det er ikke bare jeg som gjør det! Men det er noe tvingende i «det uoppløselige episke elementet» i kulturen, som vi likevel alltid kan lage variasjoner av: Ingen skaper i et vakuum.

Går det an å kjenne et slektskap med en 1100-tallsnonne som Hildegard av Bingen, som du skrev om i skuespillet Rhinsdøtrene?

Denne Hildegard var, som sikkert mange andre nonner, fjernet fra sin familie og satt inn i en klostersammenheng, isolert som ni år gammel. Så begynte hun å få visjoner. Den måten man illuminerte det på, som det heter når det gjelder middelalderstoff, var å illustrere det med at hun sitter i et trangt tårn i et klosterslott. Opp av toppen av dette klostertårnet kommer en enormt stor himmel, og på den er det tegnet fantastiske skikkelser og viderverdigheter som hun har hatt visjoner om.

Hvordan kjenner du slektskap til det å ha visjoner?

Jeg kjenner vel mere slektskap til det å være fjernet, rykket bort fra den jeg skulle ha vært, eller ikke kunne ha vært. Da jeg leste «Gå aldri fra meg» av nobelprisvinneren Kazuo Ishiguro, følte jeg meg mer i slekt med klonene i den romanen, enn med menneskene de skal betjene med de dyrkete organene sine. Men en fornemmelse av visjon er der jo, øyeblikksvis, for eksempel når jeg skriver at barna bæres frem til sex, vold og død. For det er jo dit vi henviser barna? Du kan bare kaste et blikk ned i en barnevogn, så ligger mobiltelefonen der under haken på babyen, på et sprøtt hektisk program som kan skade for alltid.

Hildegard von Bingen komponerte også musikk, drev med botanikk og ble etter hver priorinne, en stor klosterleder?

Ja, dette skjedde på 1100-tallet, en brytningstid der kvinner ble enda mer innesperret enn før. De fikk ikke adgang til den gamle kunnskapen fra antikken. De fikk ikke lov å lese Bibelen engang, de fikk bare lese visse bønnebøker.

Jeg ser for meg nå Hildegard blant disse gamle skriftene, og for å trekke en lang linje ... ser jeg også deg som barn blant bøkene til besteforeldre dine som du vokste opp med: «Jeg er født gammel», sa du i vårt intervju for 23 år siden. «Satt og drakk kaffe som barn, levde livet til de gamle. Jeg hadde ikke unge, hippe foreldre».

Jeg kommer fra en arbeiderfamilie, og besteforeldrene mine var flinke til å minnes og fortelle historier. De hadde veldig respekt for bøker og for kunnskap og kultur, og gjennom den politiske bevegelsen virket det som om de kjente personlig de store navnene i politikk og teater, litteratur. Nå har jeg blitt minnet om av Per Pettersson at det egentlig alltid har eksistert en opplyst, kulturell arbeiderklasse i Norge. Det har ikke vært så mystisk likevel, jeg er ikke alene om den erfaringen.

Hvordan du merket du besteforeldrenes respekt for kunst og kultur?

Hele tiden i måten det ble snakket på, enten det var om politikk eller kunst. Det var mye politikk, fra en kommunistisk synsvinkel. Navn fra den russiske intelligentsia. Jeg ble snakket til som om jeg hadde greie på det fra før. Dermed snappet jeg opp et eller annet. Det ble en mulig retning .Mye av det har jeg parkert etterpå, men jeg synes det er interessant at det går an å sitte og dosere for et lite barn på den måten.

Du ble først kjent som prosaforfatter og dramatiker, men i dag er du ikke minst anerkjent som lyriker etter en hel rekke diktsamlinger på 2000-tallet. Men å bli poet, eller lyriker, hadde du ikke lyst til å bli?

Selv om jeg startet med dikt, hadde jeg fordommer mot visse poeter og lyrikere. Men det handlet mest om å legge avstand til høymodernismen og sentrallyrikken. Jeg tok det nok for bokstavelig. Å si at noen er poet eller dikter, det var noe utrolig gammelmodig. Og litt høy på pæra. Så ble det plutselig mulig igjen å forholde seg til sentrallyrikken. Alvoret.

Allerede i 1999 kom det en bok med undertittelen «Dikt i utvalg», redigert av din yngre kollega Steinar Opstad. Her ble det tydelig at det fantes dikt på dikt i alle dine bøker, i romaner som Most og Sug, i skuespill som Måkespiserne og Balansedame ...?

Nå hadde jeg også gitt ut en bok som het «Fanget villrose» midt på syttitallet. Men jeg ville jo ikke bli fanget i disse sjangrene. Jeg ville ikke være en fanget villrose!

I 2001 kom du med en stor diktsamling «Spilt»?

Ja, da kom jeg til forleggeren Torleiv Grue i Kolon forlag med en gammel drøm om å vende tilbake til den typen tekst. For da hadde jeg i tyve år vært ... og levd av, kan man si, å være dramatiker. Veldig mange produksjoner, jeg tror det var nærmere femti premierer i løpet av de årene.

Likevel var det en gammel drøm, som du sier, å gi ut dikt? Et av diktene het fra«Spilt»heter «Ikonlotteri»:

I

Hun hadde en vogn full av ark

Hun gikk til en park og delte dem ut

Arkene var hvite

tomme

Bare ett pustet hun på

hvisket hun til:

Jeg elsker deg

Forbipasserende stanset, gikk videre

med noe i hånden

Etter hvert spredte de seg, enten som

strømmende virvler

eller de bredte seg

som et kjempemessig delta

utover

II

Hun skulle prøve noe annet

Hun skulle si det var sanger

Hun skulle skrive på ett eneste
Hva skulle hun skrive?

Hun skrev Jeg elsker deg

Så skulle én av de passerende
få arket med Jeg elsker deg på

Den dagen kom mange forbi, stanset og gikk videre med et eller annet i hånden, og etter hvert som de spredte seg, enten som strømmende virvler, eller bredte seg som et kjempemessig delta, sa de:

Det står ikke noe her. Det står ikke noe her. Det står ikke noe her.

Det står ikke noe her heller, sa den som fikk arket med Jeg elsker deg på.

Jeg husker at jeg jobbet enormt mye med det diktet. Det var tusenvis av utkast og et veldig emosjonelt trykk i å skrive det. Nødvendigvis må det ha noe med den følelsen av ... kommer jeg noen vei?

Man trenger ikke å være poet for å kjenne følelsen av at «her kommer jeg med det vakreste jeg har, skjønner du ikke hva du får»?

Men så skal du ikke dele ut hvite ark, heller!

Avslutningen her ... det et jo dikt om å være kunstner?

Ja, tror du ikke det? Eller er de hvite arkene tomme budskap, utbrukte beskjeder? Og at det eneste som teller er kjærlighetshenvendelsen, og den har man ikke sagt tydelig nok? Det er noe surrealt over henne som deler ut hvite ark, som om hun venter at parkens fugler skal fylle dem ut for seg. I dag kan jeg tenke på en kunstner som Leonora Carrington når jeg leser det. Men jeg husker at det var meg som ikke klarte å skrive frem det jeg hadde inni meg.

Hva krever du av deg selv når du skriver? Stiller du noen krav til et dikt?

Det er ikke et dikt før det har fått en personlighet, før det har blitt en ting i verden som bare er seg selv. Noen dikt har gått gjennom mye redaksjon, samtaler med redaktøren. Mens andre dikt bare er. Helst skal jo et dikt være en ny idé. Et eller annet sted skal det ligge en luring. På en måte skal det krakelere, eller implodere, og så ha oppstått noe nytt. Helst flunkende usett nytt. Et tema behandlet originalt, det er jo alltid en fryd.

Hva krever du av leserne?

Jeg blir ofte forbauset over hvor godt mange av leserne faktisk kan lese! Det har ingenting med å ha lært å lese dikt å gjøre. Jeg kan jo tenke at jeg selv vet mest om diktet, men mange ganger blir jeg kjempeoverrasket. De jeg kommer mest i kontakt med, er enten professoren eller skoleeleven. Og skoleeleven kan være vel så flinke til å lese! Av og til er jeg bare så trang i nøtta, kan ikke se diktet, jeg bare skriver det, leser det opp, men ser det ikke helt. Og langt om lenge og lenger enn langt kan noen fortelle meg hva de ser. Og jeg sier, ja, å gud, så sant! Da kan jeg få en loddrett forlegenhet i forhold til hva jeg skriver.

Du har skrevet et dikt som kommer til å gå inn i norsk litteraturhistorie, der du foreslår en alternativ straffeutmåling for terroristen ABB. Det heter «Straff», og er ett av tre Utøya-dikt i Vandreutstillinger. Men du publiserte det først i Aftenposten?

Jeg skrev det mellom to bøker, ja. Skrev det på et svev og på et forbanna trykk.

Hvordan kom det til?

Jeg bare skrev det.

Du bare skrev det?

Jeg skulle lese i Studentersamfunnet, og skulle også intervjues der. Forfatterne skulle snakke om politisk engasjement, blant annet, altså business as usual. Det var kjempefull sal. Så skulle jeg til slutt lese det diktet, og da var det bare sånn, oi, hva er det som skjer her nå? Folk satt jo og grein. Virket som hele salen var lammet og sjokkert. Da kom plutselig Aftenpostens kulturredaktør Knut Olav Åmås stormende frem til meg med visittkort! «Send det til meg!» Neste dag hadde han lest det høyt for redaksjonen, og det skulle trykkes. Det fikk oppslag over flere sider.

STRAFF

En fantasi

Jeg er glad han fikk straffen han fikk
Som kjent skal han leiesfrem til hver eneste grav

Han skal legge en kurv med fortid
og en kurv medfremtid på graven.

Han skal ha på seg gallauniform

Han skal i tillegg tømme oppvaskmaskinen

til alle foreldrene, gjøre sønners og døtres plikter.

Gå på fotball, gå på trening, synge i korene, han får dettravelt

Han skal spille inn en godnattsangtil hver eneste en.

Der hvor taket falt ned på regjeringsskrivebordet i Y-blokken,

skal han stå naken og ensom med kroppen dekket avvelduftende babypudder

Han skal stå alene, en hvit skjerm skal trekkes foran ham.

Jeg var slett ikke forberedt på de reaksjonene, ikke det i det hele tatt. Folk satt og grein.

Satt du selv og grein da du skrev det? Gjør man det?

Nei! Jeg hadde en vrede, og en viss amusement.

At du kunne håne ham, på et vis?

Jeg mener ikke at jeg var ond ... men jeg tenkte at nå kunne det være nok rosetog. Jeg bruker jo et knep, et grep ... det jeg skriver har slett ikke hendt. Det er ett av mine kontrafaktuelle tekster, jeg elsker det grepet. Straffen han fikk i virkeligheten er jo uttrykk for vår humanisme, for å si det kort, og jeg er selvfølgelig glad for at det er slik. Breiviks forsvarer Lippestad ryddet opp med å si at straff hører til helingen av traumet. Det handler mer om oss og vårt behov, er det nok riktig å si.

Som kjent er han dømt til å se hver enkelt i øynene,og som kjent er det ingen som vilse ham i øynene [...]

Han vil bli den kjente botsgjenger Han skal utføre oppgavenalene, uten bruk av nett, manifest,dukker, stand-ins ellerdobbeltgjengere

I dommens premisser ligger også: at ingen av disse botsøvelsenemå fotograferes, skisses, kartooneres eller filmes

Ingen lydopptak må finne sted, bare ordet unnskyld kan tas opp

Man kan ikke gå tilbake og endre på noe som er følt

Derfor, og selv om han gjør alt dette, blir det stille.

Eirik Vassenden skriver om diktet at «terroristen kun er representert ved sitt fravær, ved fraværet av den unnskyldningen diktet både etterlyser og rekonstruerer for oss. Det er kun Løveids følsomhet og forståelse for forholdet mellom verden, språket og forestillingskraften som gjør at dette går an – å skrive straffen og det samlede nasjonale traumet over i et helt annet toneleie».

Jeg er bare et menneske. Etter hvert som tiden går og jeg har lest det diktet for folk noen ganger, og møtt mottakelsen av det, begynner jeg å føle meg som en gammel dommer. En som sitter der litt råtten og slem og inhuman … det begynner å komme en boomerang tilbake mot meg.

Ja vel?

Jo, jeg har ofte en fornemmelse, det har skjedd med meg noen ganger, ikke alltid, men jeg kan føle meg som et dårlig menneske på grunn av det diktet. Da det var ferdig, prøvde jeg å skrive ut noen fantasier om at han faktisk hadde begynt på denne dutyen hvor han skal levere godnattsanger og så videre. Jeg forestilte meg ham i forskjellige miljøer, at en kvinnelig politibetjent måtte følge ham ... Skrev en del slike fortsettelsesfantasier litt mer over i prosa, men det døde hen. De ligger sikkert i en eller annen forlatt laptop et eller annet sted, men jeg har aldri skrevet det ut, engang. Etterpå ble det jo mye snakk om minnesmerker ...

Nettopp. Og det neste diktet ditt er om denne avsagde odden i fjorden ... Vinnerutkastet til kunstneren Jonas Dahlberg fra 2014?

«Memory Wound» heter verket, det er såkalt «Land Art». Jeg opplevde så stor begeistring da jeg så det vinnerutkastet. Jeg følte at det var svaret. Det uttrykte virkelig savnet etter de kjære. Og jeg blir ganske fortvilet ved å tenke på disse tingene som har betydd så mye ... at de har blitt så grundig ødelagt i den perioden bak oss som heter Erna: Y-blokken, for eksempel, dette markante monumentet over sosialdemokratisk samfunnsbygging fra 1900-tallet. De tok ned et kulturbygg som ikke var skadet, og ødela det rett foran øynene våre! Og så dette minnesmerket Memory Wound. Jeg forstår rett og slett ingenting av at ikke det kunne gjennomføres. Jeg kan selv finne innvendinger mot å sneie en slice av en odde på den måten, den forvandlingen det ville medføre. Ville Utøya virkelig ha tålt det? Et så stort inngrep i naturen gjør jo virkelig vondt!

Men det skal jo gjøre vondt!

Det er faktisk poenget, ja. ... Og samtidig med dette klarte Erna å tabbe seg fullstendig ut i sine uttalelser om teaterstykket Ways of Seeing, enda en maktdemonstrasjon som for meg tok all verdighet ut av det vi kaller Norge. Til rungende taushet. Ingen konsekvenser ... Det vi lager i dag, kan jo også bli revet ned neste dag. Hvis vi levde i en epoke hvor det skulle være rytterstatuer, kan de bli revet ned. Slik kan det også gå med våre egne minnesmerker. Men Jonas Dahlbergs minnesmerke ble revet ned før det ble bygget. Det ble aldri laget. Jeg tror likevel det kommer til å bli husket.

Jeg ble så glad for Utøya-diktene dine. Det om straff, det om minnesmerket og ikke minst det tredje, det som heter «Trøst» ...

Trøst er viktigst. Ja, «Trøst» er kanskje det viktigste diktet! Det beveger seg frem og tilbake med fergen over til Utøya. Jeg kom til å se fergen og Utøya som vi kan se det i Arnold Böcklins kjente maleri Die Toteninsel, i tråd med bokens kunsttema. Jeg turte bare ikke skrive det bildet inn i Vandreutstillinger ... Dødens øy, det ville blitt for mørkt. Diktet regner opp barnefigurer som jeg forestilte meg at de forskjellige ofrene kunne ha et forhold til, og som de helt sikkert har møtt før, i bøker, på barne-tv, julekalender eller film. Jeg fant figurer fra forskjellige generasjoner. Og jeg silte bort de ikke-norske, litt merkelig kanskje. Det får stå sin prøve. Jeg ville de skulle være helt nære, disse englene.

TRØST

De stod på fergen til og fra og gråt på fergen til og fra

Noen sto på fjordens bunn som siv og noen lå i vannet, noenfløt under vann, noen lå på stien,noen gjemte seg under

hverandre, noen er døde, noen er levende, noen er blodige,noen er knekket, noen står påfergen til og fra; det går nok

Men se: Noen kommer flyvende lavt over vannflaten:

Det er Teskjekjerringa med sus i serken. Det er Knertensom synger, det er Blåfjellnissene som hoier og danser,det er Labbetuss, han har bursdag,det er tøffe Tøfflus somkommer, han snurrer film, der kommer Klatremus lillemann,han har egner striper og gitar,der kommer Karsten og Petra,selv om de strengt tatt er litt for ungetil dette

Ingen vet hva som skal skjules for alltid, og hva som må huskesog fremheves,og når det skal komme svarpå vanlige spørsmål

Men de trøster så godt de kan, disse englene

De er der for alltid på fergen, til og fra, til og fra, når dugråter på fergen, til og fra.