Marte Qvenild: – Jeg ba ChatGTP om å foreslå en tittel på romanen min

Hva handler romanen om?

–  Den handler om Nora som er botaniker og drømmer om å etablere en regnskog i et drivhus i Botanisk hage på Tøyen. Så får hun en telefon fra Mexico. Faren hennes er syk, kanskje døende. Hun har ikke sett han siden barndommen. Hvor mye vet hun egentlig om han? Og hva skjedde sommeren 1968 da moren hennes ble gravid? Romanen handler om familie og tilhørighet, men også om kjærlighet og folkeopprør, om frø og patroner.

Er det noe i ditt eget liv eller i samtiden som ga deg ideen om å skrive romanen?

–  Jeg reiste til Chiapas sør i Mexico i 2001 for å delta på solidaritetsarbeid med Latin-Amerika-gruppene i Norge. Konflikten mellom Zapatisthæren for nasjonal frigjøring (EZLN), som representerer flere urbefolkningsgrupper, og de mexicanske myndighetene gjorde sterkt inntrykk på meg den gangen, og konflikten pågår fremdeles. I flere måneder bodde jeg i en landsby hvor urbefolkningen lever i protest mot måten de blir behandlet på av myndighetene. De kjemper for helt grunnleggende rettigheter, som retten til å få bruke sitt eget språk, retten til utdanning og til å få mat og helsehjelp. Jeg ble fascinert av mayaenes syn på verden og naturen. Siden den gangen har jeg forsøkt å finne en måte å skrive om alt dette på, og nå tror jeg at jeg har klart det.

Hva er det du vil formidle til dine lesere med denne romanen?

–  Det er to tema jeg har brukt mye tid på å grave i. Det ene er hva som får et menneske til å gjøre opprør. Hvordan tør folk å gå ut i gatene og protestere i land som Iran eller Russland, når prisen er så høy? Mexico er et land med en blodig historie. Jeg skriver om det voldelige studentopprøret i 1968 og om urfolksopprøret på 1990- og 2000-tallet. Det andre temaet jeg har jobbet med er hvordan trær og planter har sine egne måter å kommunisere på. De kan for eksempel advare hverandre om insektsangrep, dele på næring og lære av erfaring. Dette synes jeg er veldig fascinerende. Vi mennesker vil så gjerne utrette noe, sette spor etter oss. Vi glemmer ofte at vi lever sammen med alt det andre magiske livet som har eksistert her så lenge før oss og vil være her etter at vi er borte.

Var det tider med skrivesperre under arbeidet med romanen?

–  Jeg har holdt på med dette stoffet i snart 20 år. Manuset har est ut og krympet igjen. Jeg har lagt det bort og tatt det fram igjen. Noen av karakterene i romanen, som den gamle mayakvinnen Yatzil, dukker stadig opp i tankene mine med det oransje blikket sitt. Jeg tror ikke hun ville blitt særlig fornøyd om jeg hadde gitt opp å skrive denne boken.

Er det noe spesielt som kjennetegner din måte å jobbe på?

–  Jeg liker å stå opp tidlig, gjerne rundt klokka 5. Da er verden stille, og jeg kan drikke kaffe og tenke i fred.

Hvem eller hva har inspirert deg til å bli en bedre forfatter?

– Hvem som har inspirert meg til å skrive i utgangspunktet må være alle barndomsheltene mine som Astrid Lindgren, Tove Jansson og Roald Dahl. Jeg fikk kjeft på ungdomsskolen fordi jeg skrev så stygge personkarakteristikker i norskstilene mine, som var inspirert av bøker som Matilda og Danny og den store fasanjakten. Da jeg var så heldig å få en redaktør – Nils-Øivind Haagensen – har jeg lært veldig mye av han.

Når skjønte du at du ville bli forfatter?

–  Det har vært en drøm lenge, men slett ikke en enkel drøm å realisere. Jeg har forsøkt i veldig mange år å få utgitt noe. Jeg har gått på skrivekurs, blitt refusert, stablet meg på beina igjen, forsøkt på nytt. Og på veien har jeg blitt kjent med mange skrivende mennesker som jeg setter stor pris på å være sammen med.

Hva tenker du om kunstig intelligens i kunsten?

–  Jeg er fascinert av kunstig intelligens og bruker stadig ulike verktøy som CoPilot, Gemini og ChatGTP til å sparre for eksempel om grammatikk. Foreløpig er jeg ikke så imponert over den litterære kvaliteten. Jeg ba ChatGTP om å foreslå en tittel på romanen min, og den foreslo Kjærlighet i blomsterland, Botanisk bryllup i Mexico og Mexicansk magi og botanisk romantikk som alternativer. Men fra spøk til alvor så er det et problem at teknologien utvikler seg raskere enn regelverket vårt. Vi trenger gode etiske retningslinjer for bruken av kunstig intelligens og når det nå skal utvikles norske språkmodeller er tema som opphavsrett til tekstene disse modellene skal trenes på viktig.

Kan du nevne én person du håper leser boken?

– Jeg håper jo at Anne Sverdrup-Thygeson vil lese. Hun er en fagperson og forfatter jeg beundrer for måten hun formidler på om insekter og skog.

Finnes det en bok du vil anbefale andre å lese?

–  Jeg vil gjerne anbefale Anne Sverdrup-Thygeson sin bok Skogen. Den er fascinerende og spennende og ikke minst svært viktig. I Norge forsvinner naturen vår i et skremmende tempo.

Hvilken bok leser du selv, akkurat nå?

–  Nå leser jeg Claire Keegans Småting som dette og Tre lys.