Gine Cornelia Pedersen skriver best når hun lar følelsene få lede teksten: – En slags fallitt for intellektet mitt, men det er sant

Hva handler romanen om?

– I grove trekk om en ung kvinne som leter etter kjæresten sin som er forsvunnet etter en fest. Dypere sett handler den blant annet om kjærlighet, hva den er, og hvordan den kan oppstå på overraskende steder om man tillater seg å falle. Og hva identitet er for noe. Blant flere andre ting.

Er det noe i ditt eget liv eller i samtiden som ga deg ideen om å skrive romanen?

–  Ja, en hel del. Jeg har tenkt på å skrive denne boka siden 2021, men den ble ikke skikkelig skrevet før i høst da jeg fikk en følelse av skrekk etter et sykeholdsopphold i Italia der jeg trodde jeg måtte fjerne blindtarmen og ingen snakka engelsk. Da jeg kom hjem, skrev jeg boken ganske raskt. Det var følelsen av skrekk som utløste raset som ble boken.

Hva er det du vil formidle til dine lesere med denne romanen?

–  Jeg vet ikke, så mange ting, men om jeg må velge én, vil det kanskje være at hjertets veier er uransakelige, og at noen ganger kan fine og verdifulle skatter finnes i dritt og kaos om det bare er vilje til å se etter det. Kanskje en klisje, men samma det.

Var det tider med skrivesperre under arbeidet med romanen?

–  Da jeg først prøvde å skrive den, fikk jeg det ikke til. Det var ikke før jeg opplevde nevnte skrekk at jeg fikk det skikkelig til. Jeg skriver best når jeg lar følelsene mine få lede teksten, en slags fallitt for intellektet mitt, men det er sant.

Er det noe spesielt som kjennetegner din måte å jobbe på?

–  Kanskje at jeg stoler veldig på noe jeg vil definere som en skriveånd i meg som veit bedre hva den driver med enn jeg gjør. Høres esoterisk ut, men jeg tror ikke det er så esoterisk. I alle fall er det helt vanlig og udramatisk for meg.

Hvem eller hva har inspirert deg til å bli forfatter?

–  Jeg inspireres av sannhet hva nå enn det er, men jeg merker når det finnes. Forfattere som Hanne Ørstavik og Vigdis Hjorth er forbilder for meg, men også noen menn, som Rilke og Hesse. Og så elsker jeg virkelig Henrik Ibsen!

Når skjønte du at du ville bli forfatter?

–  Jeg vet ikke om jeg turte tillate meg å tenke den tanken engang før jeg sendte inn manuset til debutboka mi i 2012, men jeg har bestandig følt at skriving er livsviktig for meg.

Hva tenker du om kunstig intelligens i kunsten?

–  Hmm. Ingen kommentar.

Kan du nevne én person du håper leser boken?

– Oi! Vanskelig å svare på. Kanskje Jonas Gahr Støre. Ikke spør meg hvorfor.

Finnes det en bok du vil anbefale andre å lese?

–  Magnus Aasdalen sin helt forunderlig gode debut Anløp til noe virkelig. De novellene er … spesielle, jeg tør ikke si så mye om dem fordi de er så gode at jeg blir blyg.

Hvilken bok leser du selv, akkurat nå?

–  Nå leser jeg Maria Navarro sin nyeste bok, Jeg plystrer i den mørke vinden, og jeg synes hun er en av Norges aller beste og frieste forfattere.