– Noen ganger kan litteratur trøste. Disse tekstene trøstet meg

Hva handler romanen om?

– Boka mi handler om Janis som nettopp har sluppet ut av fengsel. Hvorfor må du nesten lese boka for å få vite, er jo dumt å spoile, men boka tar for seg psykisk og fysisk vold i nære relasjoner.

Er det noe i ditt eget liv eller i samtiden som ga deg ideen om å skrive romanen?

– Boka skulle egentlig handle om en datter som flytter hjem til moren sin for å ta vare på henne under koronaen. Jeg begynte å skrive på den sommeren 2021, men oppdaget ganske snart at jeg ikke husket alle reglene og forbudene som myndighetene hadde kommet med året før og i hvilken rekkefølge de kom, og ganske snart forandret boka seg til å handle om helt andre ting. Jeg kjenner mange damer som har vært i forhold med voldelige menn. Boka er kanskje et forsøk på å forstå hvordan det kan skje med helt vanlige folk.

Hva er det du vil formidle til dine lesere med denne romanen?

– Jeg har jo svart på denne spalten før, og jeg syntes det var vanskelig å svare på dette spørsmålet forrige gang også. Jeg føler jo ikke at jeg har et slags budskap å komme med, eller at jeg setter et problem under debatt. Jeg skriver hovedsaklig for å se om jeg klarer å skrive fram troverdige karakterer og en interessant historie. Dersom leseren får med seg noe mer enn det, er jeg selvfølgelig glad for det, men jeg føler det er litt utenfor min kontroll.

Var det tider med skrivesperre under arbeidet med romanen?

–  Skriving er for meg mentalhygiene. Litt som å pusse tennene. Dersom jeg ikke har skrevet en dag, så er dagen litt mislykket, på en måte. Det handler ikke så mye om kvaliteten på det jeg skriver som at jeg har utført selve skrivehandlingen. Etter å ha levert manus i høst, opplevde jeg flere dødsfall i nær familie og skrev ikke på to måneder. Da jeg endelig klarte å sette meg ned igjen, var det som å komme hjem.

Er det noe spesielt som kjennetegner din måte å jobbe på?

–  Dette er den fjerde boka mi, og jeg har nå innsett at metoden min er å lage en haug med tekster, en slags søppelhaug, og deretter, når det føles som om historien er hel, kan jeg begynne å sette bitene sammen. Jeg vil gjerne være en som skriver synopsis og har orden på filer og mapper, og planen var å være organisert, men også denne gangen har jeg brukt mye tid på å finne ut hvor i huleste den og den teksten er lokalisert. Jeg pleide å sende dagens skriving på mail til meg selv. Det har jeg sluttet med, men jeg har gjerne samme teksten i flere versjoner på alt fra egen pc, sky, obsidian, Scrivener, dropbox, 750words osv. osv. Jeg har lovet meg selv å være lurere når det gjelder neste bok, men foreløpig bruker jeg akkurat samme idiotiske ikkesystem på det jeg jobber med nå.

Hvem eller hva har inspirert deg til å bli en bedre forfatter?

–  Det er mange, men den som gjorde at jeg tenkte at jeg kunne bli forfatter, var Gro Dahle. Hun inspirerer meg alltid med sin entusiasme for litteratur i alle former, med sin arbeidsdisiplin og evne til å se andre mennesker. Jeg mener det ganske alvorlig når jeg sier at Gro er min Buddha.

Hva tenker du om kunstig intelligens i kunsten?

–  Jeg tror jeg burde være redd for hva som kan skje med litteraturen og forfatternes virke, men helt ærlig, så brenner verden på alle bauger og kanten for tiden. Det er mange problemer som er så mye større enn at den kunstige intelligensen brukes til å lage kunst. Ja, så mye dumt som vi mennesker finner på, så er det kanskje en forbedring at den kunstige intelligensen brer om seg.

Kan du nevne én person du håper leser boken?

– Jeg ikke bare håper, men vet at min gode venn Jorunn Greiff Solli kommer til å lese boka, og det gleder jeg meg veldig til at hun gjør, for hun har alltid noe klokt og litt usammenhengende å si om det jeg skriver, og gjennom å bli lest av henne blir jeg litt klokere på meg selv.

Finnes det en bok du vil anbefale andre å lese?

–  Jeg er svak for korte bøker, og ved juletider i år så gjenleste jeg to tekster av Claire Keegan, Small things like these og Foster. Enkelt, fortettet og utrolig stemningsfullt med en dose av nær irsk historie. Noen ganger kan litteratur trøste. Disse tekstene trøstet meg.

Hvilken bok leser du selv, akkurat nå?

– Museet for etterlatte hemmeligheter av Oksana Zabuzjko er nettopp påbegynt. Kan derfor ikke si så mye om den enda.