– Man kan gjøre alt for barnet sitt, og likevel være overbevist om at man er en ytterst mislykket forelder

Hva handler romanen om?

– Romanen handler om en kvinne som nettopp har fått sitt første barn. Noen timer etter fødsel våkner hun av at barnet ynker seg. Hun går bort til krybba, stryker barnet over håret og kinnene og hendene, men hun tør ikke å løfte opp barnet. Hun er livredd for å bære den lille sønnen sin. Der og da tenker hun at det sikkert er helt vanlig – ikke klare å holde sin nyfødte baby – det er sikkert noe som skjer med alle mødre, det er sikkert en helt normal reaksjon.

– Vi følger kvinnen gjennom den første tiden som mor, hvor en stadig større fødselsdepresjon vokser frem og overskygger mer og mer av hverdagen. Det er en roman som handler om hva som skjer når morsinstinktet ikke umiddelbart dukker opp, og man ikke blir den moren man trodde man skulle være. Men det er også en roman som handler om å holde fast på barnet sitt når alt annet raser sammen.

Er det noe i ditt eget liv eller i samtiden som ga deg ideen om å skrive romanen?

– Jeg har opplevd fødselsdepresjon selv, og det har vært litt av grunnen til at jeg har kunnet skrive denne romanen. Det å føle seg så liten og verdiløs samtidig som man gjør noe som egentlig er utrolig stort og verdifullt; å fostre opp et nytt menneske – det er en helt spesifikk og fortvilende type smerte.

– Det var denne dualiteten som først fikk meg til å skrive om temaet. Hvordan kan alle disse tankene og følelsene eksistere samtidig? Hvordan kan jeg være så nedtrykt når noe så fantastisk nettopp har skjedd? Og hvorfor virker det som om alle andre mødre håndterer denne perioden så mye bedre enn meg?

Hva er det du vil formidle til dine lesere med denne romanen?

– God mor utforsker hva det egentlig innebærer å være en god mor. Boka stiller spørsmål ved hvor langt vi er villige til å gå for å leve opp til idealer, både våre egne og andres. Jeg ville få frem alle de motstridende følelsene man kan ha rundt morsrollen: Man kan være utrolig takknemlig for å ha fått barn, og likevel tenke at man ikke håndterer å være mor. Man kan gjøre alt for barnet sitt, og likevel være overbevist om at man er en ytterst mislykket forelder.

Var det tider med skrivesperre under arbeidet med romanen?

– Det skjer hver gang jeg skriver. Etter en viss periode kommer jeg alltid til et punkt hvor alt stopper opp, og jeg ikke klarer å komme videre. Og da fortsetter jeg litt til, og skriver masse ræl, for det har Jan Kjærstad sagt at man skal gjøre. Og når jeg bare ikke klarer å skrive noe mer, sender jeg det til redaktøren min, og får hans kommentarer, som ofte setter i gang nye prosesser i arbeidet, og så er jeg i gang igjen.

Er det noe spesielt som kjennetegner din måte å jobbe på?

– Jeg balanserer hele tiden på en knivsegg mellom overmot og motløshet, slik mange gjør. Jeg har perioder hvor jeg tenker «dette kan jo virkelig bli noe», og perioder hvor jeg tenker «nå burde jeg bare legge meg under senga og aldri komme frem igjen, for dette er så dårlig at jeg ikke engang fortjener å stå oppreist». Å skrive er det beste jeg vet, samtidig som skrivinga også har en fiffig tendens til å stadig belyse min egen utilstrekkelighet som skribent.

Hvem eller hva har inspirert deg til å bli forfatter?

– Å lære seg å lese og skrive i første klasse var en stor opplevelse. Etter det har jeg hatt et ønske om å skrive bøker. Men det tok lang tid før jeg turte å prøve på det. Frem til jeg var sent i 20-årene, virket det helt utenkelig at jeg faktisk kunne skrive bøker og få dem utgitt. Det var bare en barndomsdrøm, like uoppnåelig og virkelighetsfjernt som å bli astronaut eller bakgrunnsdanser for Christina Aguilera. 

Hva tenker du om kunstig intelligens i kunsten?

– Jeg syns det er interessant at en av de første tingene vi mennesker gjorde med KI, var å få den til å skrive dikt, lage musikk, skape malerier og filmer. Kanskje det har noe å gjøre med at kunst og kultur forsøker å gi mening av opplevelsen av å være menneske. Å lage kunst handler ofte om å lete etter en eller annen forståelse rundt det å være i live. Og den store testen av KI, for å måle en slags bevissthet eller menneskelighet, ble å sjekke om KI ikke bare klarte å reprodusere vår kunst, men også skape sin egen.

– Nettopp på grunn av dette, tror jeg ikke at KI kommer til å gjøre kunstnere overflødige. Å beskrive opplevelsen av å være menneske, er jo noe kun et menneske kan gjøre. Det er i hvert fall mitt håp, i denne dystre prologen til en science fiction-dystopi som vi kaller 2025.

Kan du nevne én person du håper leser boken?

– Jeg håper at en mor leser boken. En hvilken som helst mor. Jeg tror at alle mødre kan finne noe i romanen som kan resonnere med dem. God mor er basert på erfaringer de aller fleste gjør seg når de går alene i barselpermisjon; mange har søvnproblemer, mange har ammeproblemer, de aller fleste er engstelige for at noe skal skje barna deres – depresjonen gjør bare at disse følelsene blir enda mer akutte og oppslukende.

Finnes det en bok du vil anbefale andre å lese?

– Jeg vil anbefale to bunnsolide debutbøker, Røde fare av Helene Alice Nortvedt og Etter hvert vil øynene venne seg til mørket av Bruno Jovanovic.

Hvilken bok leser du selv, akkurat nå?

– Akkurat nå leser jeg Technotika av Heidi Furre, som er en studie i god flyt og presise detaljer.