Debutant Marie Kinge har brukt rammer som er kjent for henne og så latt karakterene leve sine egne liv ut ifra det

Hva handler romanen om?

– Den handler om Mira som vokser opp i byen sammen med sin far som er veterinær, og som viser henne alt om det som vokser og lever og gror, og også om smerte og død. Far/datter-forholdet er sentralt hele veien, og kameratskapet, strevet og grenseløsheten dem imellom. Det handler om hvordan en barndom blir til, først gjennom å leve den, så igjennom å se på den i ettertid, og kanskje ommøblere litt.

Er det noe i ditt eget liv eller i samtiden som ga deg ideen om å skrive romanen?

–  Ja, jeg har brukt rammer som er kjent for meg og så latt karakterene leve sine egne liv ut ifra det.

Hva er det du vil formidle til dine lesere med denne romanen?

– Jeg ønsket å undersøke hvordan man kan forholde seg til det kontrastfylte og motstridende i naturen og livet og i et annet menneske, og hvordan det brutale og fryktelige, og det varme og fine, kan eksistere samtidig. Mira blir fryktelig forvirra av dette. Kan døden og livet, og det fæle og det fine bare finnes like mye samtidig, uten å overskygge hverandre? Og hvordan velger man hva som skal få stå igjen?

Var det tider med skrivesperre under arbeidet med romanen?

– Det var tider med brattere bakker, da var det veldig fint å ha en god redaktør som kunne peke meg i lure retninger. 

Er det noe spesielt som kjennetegner din måte å jobbe på?

– Det er jeg usikker på, mye av boka er et resultat av at jeg har satt hjernen i fri og gått tur langs Akerselva og notert på telefonen. Og så har jeg lengre strekk der jeg setter meg ned og skriver. Så litt hele tiden, og så i dype drag. Og så kan jeg skrive hvor som helst, så lenge folk ikke lager irriterende lyder, da må jeg fjerne meg fra situasjonen (jeg innser at det er jeg som er problemet her).

Hvem eller hva har inspirert deg til å bli forfatter?

– Forfatter som tittel er fortsatt litt fremmed for meg, men det er mange som har inspirert meg til å skrive. Da jeg gikk på videregående besøkte Vigdis Hjorth klassen min, og jeg husker at jeg ble slått i bakken av hvor råstilig og fri hun var, og at jeg tenkte at det var en veldig kul måte å være voksen på. Jeg ville også bli sånn. Kanskje det satt i gang noe?

Når skjønte du at du ville bli forfatter?

–  Jeg har villet bli mange ting, men det er ikke så mange år siden jeg begynte å prioritere tid til skriving, selv om jeg har skrevet litt for meg selv siden jeg var liten. Og så vet jeg ikke om jeg har tenkt at det faktisk er mulig å bli forfatter, men nå har jeg jo skrevet en bok, og det er oppløftende!

Hva tenker du om kunstig intelligens i kunsten?

– Det tenker jeg ikke noe særlig på. Spør meg igjen om noen år, kanskje jeg tenker på det da. 

Kan du nevne én person du håper leser boken?

– Hvis en ung voksen person – som må løsne og gre og rydde opp i fortiden samtidig som de skal leve intenst i nået (man har ansvar for å dumme seg ut når man er ung) OG skal berede grunnen for en stabil fremtid – leser boka og liker den, så blir jeg glad. 

Finnes det en bok du vil anbefale andre å lese?

– Jeg tror de fleste har godt av litt Tove Jansson, Sommerboka anbefaler jeg ofte til folk. 

Hvilken bok leser du selv, akkurat nå?

–  Jeg har akkurat fullført Den gamle mannen og havet av Hemingway, den var kjempefin, den føltes ut som en bibelfortelling bare at den ikke var kristen. På natta når jeg er våken hører jeg Kometen kommer av Tove Jansson, også fryktelig fin. Og så har jeg startet på Voksbarnet av Olga Ravn, den lover godt.