Hilde Rød-Larsen: – Det som gjorde at jeg ble en leser, har også drevet meg til å bli forfatter

Hva handler romanen om?

– I Pantalones hus handler om to kvinner som ikke kjenner hverandre, men som er forbundet likevel. Forlagsredaktøren Eva er nylig blitt enke og har nok av penger, uten at det er noe hun skjenker en tanke. Koffertbutikkarbeideren Cornelia stabler sammen livet etter et samlivsbrudd og tenker på penger hele tiden, fordi det aldri er nok av dem. Romanen er fortellingen om hva som knytter disse to fremmede sammen. Et tematisk bakteppe er arv: biologisk arv, sosial arv og materiell arv. Og så har jeg lurt inn en julefortelling og en kjærlighetshistorie også.

Er det noe i ditt eget liv eller i samtiden som ga deg ideen om å skrive romanen?

– Boka er nok preget av den faglige bakgrunnen min fra samfunnsvitenskapen – eller i hvert fall av en sterk personlig interesse jeg har for samspillet mellom individ og samfunn.

– I Pantalones hus er første bind i det som skal bli en trilogi, Pantalone-trilogien. Det jeg ønsker å gjøre med denne trilogien, er å utforske hvordan enkeltmenneskenes liv formes av både biologiske og samfunnsmessige betingelser. At I Pantalones hus begynner høsten 2018, er ingen tilfeldighet. Denne høsten har nemlig metoo-bevegelsen fått virke et halvt års tid. Handlingen som utspiller seg, kunne ikke ha funnet sted uten den, selv om ingen av de to kvinnene er synderlig opptatt av metoo.

– På samme måte vil samfunnsmessige strukturer og endringer være en driver for handlingen i de to neste bindene, samtidig som biologiske faktorer – eller genetikk – også vil spille en rolle.

Hva er det du vil formidle til dine lesere med denne romanen?

– Er det noe som kjennetegner forfatterskapet mitt så langt, og som helt sikkert vil prege det i framtida også, er interessen – og ømheten – min for hvor dramatisk det er å være et ganske alminnelig menneske i et ganske alminnelig liv. Dette vil jeg gjerne vise en respekt for med romanene mine. Med Pantalone-troligien ønsker jeg dessuten å bedrive en indirekte maktkritikk på samfunnsnivå. Noe som vil bli enda tydeligere i de to kommende bindene – tror jeg.

Var det tider med skrivesperre under arbeidet med romanen?

– Det hender absolutt at jeg ikke klarer å skrive når jeg vil det, men det oppleves ikke som skrivesperre. For meg er det å skrive noe jeg kan gjøre, ikke noe jeg må. Dessuten er jeg jo oversetter også, ikke bare forfatter, og når jeg ikke kommer noen vei med mine egne tekster, har jeg alltid en annens tekst å være i. Jeg lever et veldig lykkelig – om ikke alltid så lukrativt – liv med litteraturen.

Er det noe spesielt som kjennetegner din måte å jobbe på?

– Som både oversetter og forfatter jobber jeg disiplinert og jevnt og trutt. Jeg jobber mye, men gjerne i korte bolker. Hjernen min blir fort sliten, men den restituerer seg fort også. Og så er jeg nok ganske god til å klappe meg selv på skulderen, sånn at jeg holder motet oppe. Hvis jeg har skrevet noen gode setninger, er jeg fornøyd med meg selv, jeg trenger ikke å skrive side opp og side ned for å synes at jeg er verdt noe. Og så er jeg veldig opptatt av form når jeg skriver. Å finne et nytt formgrep virker enormt forløsende på skrivingen min, og jeg tenker vel så mye på form som på selve handlingen når jeg skaper en roman.

Hvem eller hva har inspirert deg til å bli forfatter?

– Jeg har vært en nærmest desperat leser siden jeg var barn, og når jeg ser tilbake på min egen lesning, skjønner jeg at det jeg i veldig stor grad har søkt i litteraturen, er skildringer av stemningsskifter. Det er et voldsomt trykk inni meg til enhver tid, med brå og sterke skifter, også når det er stille på overflaten. Jeg tror at mitt sterke bånd til skjønnlitteraturen stammer fra at jeg higet så sterkt etter å ikke være alene med dette som ingen visste om meg, som jeg ikke visste hvordan jeg skulle hanskes med eller vise fram. Og det som gjorde at jeg ble en leser, har også drevet meg til å bli forfatter.

Hva tenker du om kunstig intelligens i kunsten?

– Kunstig intelligens har ingenting med kunst å gjøre. Kunstig intelligens kan verken fødes eller dø eller elske eller begjære eller lide, men er et livløst redskap for maksimering av profitt og kontroll. Ekte kunst er i sitt vesen fri og frigjørende – også fra algoritmenes lammende lenker.

Kan du nevne én person du håper leser boken?

– Hadde jeg hatt en engelsk oversettelse av boka, ville jeg gjerne ha gitt den til Elizabeth Strout, i håp om at hun ville lese den. Jeg har oversatt åtte bøker av Strout, så hun er liksom en del av meg. Dessuten påbegynte vi en samtale da hun var i Norge i vår, som gjør at det er noen tråder i boka mi jeg gjerne skulle ha snakket med henne om.

Finnes det en bok du vil anbefale andre å lese?

– I høst syns jeg at horder av mennesker i by og land skal lese Bjørn Ivar Fyksens velopplagte, bladvendende og innsiktsfulle bonderoman Gård og grunn.

Hvilken bok leser du selv, akkurat nå?

– Jeg leser den spanske filosofen Marina Garcés lille bombe av en bok For en ny radikal opplysningstid. Og det oppfordrer jeg mange til å gjøre. Aktivistisk filosofi, det trenger verden nå! Et rungende JA fra meg til mye mer rasjonell kritikk, langt mindre godtroenhet (eller unnfallenhet!) og omseggripende kollektiv frigjøring.