– Jeg opplever at skjønnlitteraturen er det eneste stedet der det går an å utforske det man ikke helt forstår, både om seg selv, og verden

Hva handler romanen om?

– Virvelgate handler om hva det kan gjøre med et menneske å miste et barn, og hvordan det påvirker alt etterpå. Moren i fortellingen hadde en datter, som døde da hun var fire år. Nå har hun en tenåringsdatter, og i denne brytningstiden blir minnene og savnet enda mer påtrengende. Romanen beveger seg mellom glemsel og å huske, moren og døtrene, og forsøker også å nærme seg hvordan det gjerne er å vokse opp i en allerede på mange måter ødelagt familie.

Er det noe i ditt eget liv eller i samtiden som ga deg ideen om å skrive romanen?

– Ja. Min første datter, Una, døde da hun var 4 år. Avstanden mellom den gang og nå synes å vokse, og krympe, som flo og ebbe. Sorg er ikke noe som forsvinner, sorg tar bare nye former, og endrer hvordan man er som menneske. Sorg man arver er også viktig her. Foreldrene mine vokste begge opp under krigen, og særlig moren min var påvirket av det, og andre opplevelser i barndommen. Det har preget oss barna, og det er uunngåelig at Unas død ikke skulle påvirke datteren min.

Hva er det du vil formidle til dine lesere med denne romanen?

– Kanskje hvor skjørt alt er? Ikke bare livet i seg selv, men relasjoner, forståelse, og hvor vanskelig det kan være å finne en mening med livet.

Var det tider med skrivesperre under arbeidet med romanen?

– Nei, fikk egentlig ikke noen skrivesperre. Skrivevegring, derimot, er mer min greie. Men jeg klarer ikke å la være å skrive, og jeg har dessuten en fantastisk redaktør. Hun får meg alltid på rett spor, om jeg begynner å tvile.

Er det noe spesielt som kjennetegner din måte å jobbe på?

– Skriver mye i perioder, andre ganger ikke i det hele tatt. Er veldig avhengig av å gjøre noe helt annet mellom bøkene mine, det er da de nye ideene kommer.

Hvem eller hva har inspirert deg til å bli forfatter?

– Jeg fant tidlig tilflukt og trøst i bøker, og å skrive har alltid vært noe jeg ville. Og jeg opplever fortsatt at skjønnlitteraturen er det eneste stedet der det går an å utforske det man ikke helt forstår, både om seg selv, og verden. Når jeg skriver er det utgangspunktet mitt, å forsøke å nærme meg noe som ikke gir meg fred. Noen ganger kan en komme litt nærmere en forståelse.

Hva tenker du om kunstig intelligens i kunsten?

– Den menneskelige erfaringen er for kompleks, tror jeg, til at KI har så mye å bidra med. Enn så lenge, iallfall.

Kan du nevne én person du håper leser boken?

– Noen som kanskje følte seg bittelitt mindre aleine.

Finnes det en bok du vil anbefale andre å lese?

– Jeg er veldig glad i bøkene til Jean Rhys. De er skrevet fra prekære og sårbare situasjoner, og det er få som kan belyse hvordan det er å være kvinne og leve i verden slik hun gjør det.

Hvilken bok leser du selv, akkurat nå?

– Akkurat nå leser jeg Ingeborg Arvolas nyeste bok, Vestersand. Hun er en forfatter jeg setter veldig stor pris på, hun gjør alt levende på sin helt egen måte.