Aksel Selmer om å komme hjem, etter førti år, og så å prøve å huske hva som ble forlatt – og hvorfor

Hva handler romanen om?

– Den handler om å komme hjem, etter førti år, og så å prøve å huske hva som ble forlatt og hvorfor. Hovedpersonen tror han har lengtet hjem til vinteren og skiføret, men når han endelig er på plass i hjembyen, i det tomme rekkehuset han har kjøpt, kjenner han at det kanskje er noe annet han har lengtet etter.

Er det noe i ditt eget liv eller i samtiden som ga deg ideen om å skrive romanen?

– Jeg har alltid hatt det jeg kaller kreativ hjemlengsel; jeg har vokst opp i Molde, men er født på Lillehammer. De første romanene mine plasserte jeg handlingen i Romsdal. Jeg har også bodd lenge på Lillehammer, før jeg flyttet til Sørlandet. Nå lengter jeg tilbake til Lillehammer: til venner, vinter, skiføret, byen og folka der. Jeg har ikke funnet meg helt til rette i sør. Men jeg kan også ta meg i å lengte tilbake til Romsdalen: fjord og fjell, den ville naturen. Så lenge lengselen ikke er lammende, skal jeg dyrke lengselen, og kanskje dra «hjem» for kortere, eller lengre tid etter hvert.

Hva er det du vil formidle til dine lesere med denne romanen?

– At man skal tenke seg om før man drar bort fra røttene sine. Det er ikke sikkert livet leves bedre i storbyen. En gang var vi alle bønder, som Andersen, den lengtende hovedpersonen i romanen, sier et sted.

Var det tider med skrivesperre under arbeidet med romanen?

– Jeg har ikke vært mye plaget med skrivesperre. Når det går trått, presser jeg meg til å skrive, så stryker jeg heller de dårlige setningene etterpå. Det kommer alltid noe mer ut av det å forsøke, enn bare å sitte og glo på tastaturet.

Er det noe spesielt som kjennetegner din måte å jobbe på?

– Konsentrert og effektivt. Jeg er mer en sprinter enn en langdistanseløper, for å si det slik.

Hvem eller hva har inspirert deg til å bli forfatter?

– Min far var forfatter og dramatiker, det har vært inspirerende. Han støttet og oppmuntret meg. Men jeg vokste ikke opp i et «kunstnerhjem», mer streit og sporty middelklasse. Samt det å oppdage Cecilie Løveid og Arild Nyquist da jeg gikk på gymnaset; slik kunne man også skrive. Så begynte jeg å lete bak bestselgerne og fant mange spennende forfattere der.

Hva tenker du om kunstig intelligens i kunsten?

– Det har ingenting der å gjøre. Kunstig intelligens fascinerer meg ikke et sted. Men det er det sikkert bakstrebersk å si. Å være bakstrebersk kan jeg se for meg blir en hobby jeg vil dyrke på vei inn i alderdommen, står seg godt sammen med bayerøl og dårlig diksjon.

Kan du nevne én person du håper leser boken?

– Kronprinsesse Mette-Marit, hun kan trenge noe muntermelankolsk å lese i disse trøblete tidene. Jeg kan se for meg at hun lengter hjem en del, til et sted og en tid der bølgeskvulp og måkeskrik var den eneste støyen hun måtte forholde seg til.

Finnes det en bok du vil anbefale andre å lese?

– Ensomheten i Lydia Ernemans liv, av Rune Christiansen. Vakkert og ettertenksomt, dvelende og nært, og klokt, om ensomhet, om livet.

Hvilken bok leser du selv, akkurat nå?

– Cosmopolis av Don DeLillo. Jeg har lest den før. Han er god. Hvit støy er kanskje den beste. Og så leser jeg Årstidene i japansk haiku, i utvalg og gjendiktning av Anders W. Cappelen og ord-for-ord-oversettelse av Bjarne Jakhelln Semb. For en skatt av ei bok, for en jobb de har gjort!