Victoria Durnak:
– Da permisjonen var slutt, føltes det som å trykke på en bryter, teksten bare kom

Hva handler romanen om?

– Romanen handler om tretten år gamle Sol som bestemmer seg for å slutte å snakke etter å ha oppdaget at foreldrene hennes har delt bilder av henne i sosiale medier siden hun ble født. Ganske raskt henvender en stemme seg til henne, noe som først oppleves som en trøst, men underveis i romanen blir stemmen mer og mer kravstor.

Er det noe i ditt eget liv eller i samtiden som ga deg ideen om å skrive romanen?

– Historisk sett er vi på et unikt sted nå, der vi famler oss fram i en uregulert digital villmark som setter spor langt utenfor skjermene vi tilbringer storparten av døgnet framfor. Jeg synes det er spennende å utforske og prøve å fange hvordan de sosiale relasjonene våre påvirkes ettersom vi introduserer ny teknologi i livene våre, både online og offline.

Hva er det du vil formidle til dine lesere med denne romanen?

– Blant tingene jeg vil undersøke er om det å velge stillhet kan være en motstands- og protesthandling i dag, samt hvilke muligheter unge jenter har for å uttrykke sitt sinne. Sinne kan være en forløsende og destruktiv kraft, hvor går grensa? Om leseren kan tenke litt på de tingene er jeg vel så glad som hvis hun reflekterer over moralske spørsmål rundt barns rett til digitalt personvern.

Var det tider med skrivesperre under arbeidet med romanen?

– Jeg fikk ideen til Kometjenta da jeg jobbet med min forrige roman, Evelyns innboks, men permisjonen jeg gikk inn i rett etter utgivelsen gjorde at jeg bare fikk skrevet litt her og litt der. Jeg gledet meg til å komme ordentlig i gang. Så da permisjonen var slutt, føltes det som å trykke på en bryter, teksten bare kom. Dårlig tips mot skrivesperre! Men det er vel noe i det å finne en balanse mellom å skrive og lengte etter å gjøre det. Jeg prøver også å ikke ta det jeg taster ut så altfor alvorlig. Så lenge det står noe i Word-dokumentet, er det mulig å redigere.

Er det noe spesielt som kjennetegner din måte å jobbe på?

– Jeg veksler mellom å skrive og lage idébasert kunst. Hvilke idéer som havner hvor er litt tilfeldig. Noen av bøkene mine har startet som kunstprosjekter, som Torget fra 2015. I forkant av romanen hadde jeg samlet en rekke bord som ble gitt bort på Finn, som jeg deretter stilte ut og ga bort under en utstilling. Jeg jobbet som et ulønnet bud, noe Elin, hovedpersonen i Torget, også gjør. Andre ganger får jeg idéer til kunstprosjekter som jeg er for lat til å gjennomføre, som jeg i stedet skriver inn i en roman.

Hvem eller hva har inspirert deg til å bli forfatter?

– Jeg sendte inn dikt til det nylig oppstartede Flamme Forlag fordi det jeg hadde lest av den ene bakmannen, Nils-Øivind Haagensen, var ulikt alt annet jeg fant på ARK Lillestrøm og Rælingen bibliotek. At det gikk an å skrive sånn! Det var et lykketreff at han også likte det jeg skrev, og ble redaktøren min – tålmodig, nysgjerrig og støttende gjennom femten år.

Hva tenker du om kunstig intelligens i kunsten?

– Jeg er åpen. Interessant kunst kan oppstå nær sagt hvor som helst. Men som et utelukkende kostnadsbesparende tiltak i den kreative produksjonskjeden (for å slippe å betale kunstnere av kjøtt og blod) får KI tommelen ned fra meg.

Kan du nevne én person du håper leser boken?

– Alle kometjenter der ute: de som trekkes mot alt mykt og glinsende, men også vil se ting brenne og kutte med kniv. Og kanskje Benjamin Myhre, hvis han synes det er gøy at stemmen sier den har hørt en mann synge «det er mørkt uti skogen/helt til du tenner den på»? De tekstlinjene har fulgt meg gjennom skriveprosessen. Særlig fordi skogen er noe Sol forbinder med sin nylig avdøde farmor, men hun selv ikke finner roen i. I boka står naturen som en motpol til den digitale kulturen, og jeg har prøvd å skissere opp at det verken er mulig eller ønskelig for Sol – og andre unge i dag – å gå helt Walden.

Finnes det en bok du vil anbefale andre å lese?

– Guest book av Leanne Shapton, en særegen samling spøkelseshistorier. Som i tidligere utgivelser blander Shapton tekst, bilder, malerier og tegninger på en måte som gjør at alle bestanddelene føles like nødvendige.

Hvilken bok leser du selv, akkurat nå?

– Leste ferdig Technotika av Heidi Furre tidligere denne uka og har brukt noen dager på å summe meg. Grein gjennom halve boka, men klarte ikke legge den fra meg, utrolig sterkt om å miste en bror i kreft. Hun trekker en minneverdig parallell mellom livet og en rekekabaret med egg og gelatin – et ulidelig kaos av grønne erter og tilfeldige dødsfall. Neste på lista er novellesamlingen Tavlefjellene av Evan Boone.