Johan B. Mjønes kom over et intervju i magasinet Sykepleien. I løpet av tiden det tok å lese intervjuet, var åpningsscenen på plass

Hva handler romanen om?

– Da ektemannen til Kristin (87) dør, bestemmer hun seg for å finne det barnet hun ga bort til adopsjon som ung jente, bare 16 år gammel. Foreldrene ville ikke vite av forholdet til ungdomskjæresten, så hun ble sendt bort i såkalt usjenert opphold, for å føde. Nå ber hun barnebarnet Birger om hjelp, og sammen leter de etter dette barnet. For Kristin blir det en leting i papirer og dokumenter i nåtiden, samtidig som det er en minneutgraving i fortiden. Hvorfor måtte hun gi barnet vekk?

Er det noe i ditt eget liv eller i samtiden som ga deg ideen om å skrive romanen?

– Jeg kom over et intervju i magasinet Sykepleien, hvor en gammel sykepleier fortalte om spuriamødre og spuriabarn. Jeg hadde aldri hørt ordet spuria før, så jeg ble nysgjerrig. Spuria betyr uekte, og ble brukt om mødre og barn som fødte, og ble født, utenfor ekteskapet. I løpet av tiden det tok å lese intervjuet, var åpningsscenen på plass.

Hva er det du vil formidle til dine lesere med denne romanen?

– Med Spuria ønsker jeg å løfte frem en lite kjent del av kvinnehistorien. Jeg visste ikke da jeg begynte dette arbeidet, hvor utbredt dette var, og samtidig, hvor lite som var skrevet om dette.

Var det tider med skrivesperre under arbeidet med romanen?

– Ikke akkurat skrivesperre, men jeg avbrøt Spuria i flere år, fordi et premiss jeg hadde sett for meg måtte endres fullstendig. Dette premisset som falt bort, gjorde at entusiasmen for boken forsvant, og jeg visste ikke om jeg kom til å skrive den i det hele tatt.

– I stedet skrev jeg min forrige bok, sakprosaboken Kampen. Da jeg var ferdig med den, forstod jeg at det som hadde fått meg til å avbryte Spuria, egentlig var en velsignelse, og at jeg var heldig som ikke lenger var bundet av dette jeg før hadde forsøkt å binde meg til.

Er det noe spesielt som kjennetegner din måte å jobbe på?

– Nei, tror ikke det er noe spesielt, egentlig. Jeg forsøker å se på meg selv som en kontorist, og liker aller best rolige hverdager med skrivetid innenfor normal arbeidstid. Rolig og metodisk arbeid. Hver dag.

Hvem eller hva har inspirert deg til å bli forfatter?

– Jeg elsket å lese som ung, og særlig Jules Verne gjorde enormt inntrykk på meg. Første gang jeg leste Den hemmelighetsfulle øya, var også første gangen jeg tenkte tanken på å bli forfatter. Senere møtte jeg Johan Harstad i studentmiljøet i Trondheim. Han ble en god venn, og helt vesentlig for at jeg selv turte å gi skrivingen et seriøst forsøk.

Hva tenker du om kunstig intelligens i kunsten?

– Generelt er jeg lite interessert i ny teknologi. Og kunstig intelligens skremmer meg. Så kunstig intelligens i kunsten er jeg, for å si det forsiktig, svært skeptisk til. Imidlertid er jo også historien full av teknologiadvarsler som viste seg å ikke holde vann. Kanskje er det bare en ordkalkulator. Eller for å sitere poeten Martin Ingebrigtsen: KI kan ikkje føle at mamma er død.

Kan du nevne én person du håper leser boken?

– Noen med myndighet til å iverksette en gransking av innenlandsadopsjoner. For det ble begått overgrep mot disse kvinnene, og disse barna.

Finnes det en bok du vil anbefale andre å lese?

– Altså, det finnes så mange bøker å anbefale at jeg blir helt svimmel. Så uten å tenke for mye på det, sier jeg Den fjerde nattevakt av Johan Falkberget, fordi det er en av de fineste romanene skrevet på norsk, og så skal jeg tilbringe vinterferien på Røros, og da tenkte jeg lese den på nytt.

Hvilken bok leser du selv, akkurat nå?

– Du er ikke her. Av Henning H. Bergsvåg