– Jeg foreslår at Polanski og Augustin først leser romanen hver for seg, og siden kan de diskutere romanen sammen. Gjerne hjemme hos meg

Hva handler romanen om?

– På det ytre plan handler romanen om en litt sjaskete kunsthistoriker som kommer over et verdifullt maleri. Maleriet befinner seg fortsatt i en leilighet som tilhørte en jødisk familie som ble sendt i konsentrasjonsleir under krigen. Kunsthistorikeren skal taksere innboet og ender opp med å lure unna det ukjente verket av en berømt kunstner. Han plages etter hvert av dårlig samvittighet og av angst for å bli oppdaget. Mens dette pågår, inviteres kunsthistorikeren inn i en noe spesiell klubb, der et filminteressert klientell med ulike moralske prinsipper vanker. Medlemmenes forhistorier og skjebner vikles inn i hverandre.

Er det noe i ditt eget liv eller i samtiden som ga deg ideen om å skrive romanen?

– For noen år siden kom jeg over en avisartikkel i VG som handlet om en staselig leilighet midt i Paris. Leiligheten hadde stått lukket og ubebodd i 70 år, men nå hadde man endelig fått låst seg inn. Blant fornemme møbler, bøker og pyntegjenstander oppdaget man et svært verdifullt maleri, som visstnok fremstilte bestemoren til den nå avdøde leilighetens eier. Alt dette gjorde såpass inntrykk på meg at jeg begynte å spinne videre på det i fantasien. I kombinasjon med min egen filminteresse, særlig for Polanskis filmer, førte det til at romanen etter hvert tok form.

Hva er det du vil formidle til dine lesere med denne romanen?

– Romanens tittel, Felix culpa, er latin og kan blant annet bety lykkelig skyld. Uttrykket kommer fra St. Augustin (354–430 e.Kr.). Han henspilte på at til tross for det tragiske ved Adam og syndefallet, så førte det likevel til noe godt, nemlig Kristus og frelsen. I romanen viser jeg til at umoral i livet faktisk kan lede til positive muligheter som ikke ville vært til stede dersom man ikke hadde gjort disse feilene.

Var det tider med skrivesperre under arbeidet med romanen?

– Nei. Et triks som fungerer for meg, er å ikke skrive meg helt tom før jeg stopper for dagen. Man bør ha igjen noe til dagen etter. Hvis det likevel begynner å gå trådt med skrivingen, går jeg i stedet i gang med redigering av det som allerede er skrevet. Skrivepauser er uansett av det gode. Man oppdager forbedringspotensial når man har latt teksten få hvile en stund.

Er det noe spesielt som kjennetegner din måte å jobbe på?

– Jeg skriver om natten. Er helt avhengig av den nattlige atmosfæren for å prestere. Ideene kommer gjerne på dagtid, og så sviver de rundt i hodet frem til folk rundt meg sover og jeg kan sette meg ned ved datamaskinen.

– I begynnelsen skriver jeg ned historien uten å tenke på det språklige eller på hva en leser eller redaktør måtte mene. Det blir først et temmelig skranglete skjelett på kanskje rundt 50 sider. Siden er det runde etter runde med utfylling, flikking, sletting, og speiding etter logiske brister.

– Et annet kjennetegn, eller en brist vil jeg si, er at når jeg skriver, så bruker jeg ofte mange unødvendige ord. Fyllord. Da må det lukes kraftig etterpå.

Hvem eller hva har inspirert deg til å bli forfatter?

– Jeg var glad i å skrive stil på barneskolen. Lange fortellinger som gjerne ble lest opp høyt i klassen. Det var inspirerende. Senere leste jeg Saabye-Christensens Beatles, Lundells Jack, og tidlig Hamsun. Ofte ble jeg vel så mye oppslukt av språket som av handlingen. Disse bøkene var nok med på å vekke skrivelysten for alvor.

Hva tenker du om kunstig intelligens i kunsten?

– Som et hjelpemiddel i en prosess synes jeg det kan passere. På samme måte som det må være lov å bruke synonymordbok uten å bli stemplet som juksemaker. Kritikken av kunstig intelligens i kunsten har vel gjerne dreid seg om at det menneskelige blir borte. At resultatet blir maskinelt.

Kan du nevne én person du håper leser boken?

– Roman Polanski. Fordi romanens persongalleri og ideer er sterkt inspirert av Polanskis filmer og av hans kontroversielle liv. Salige St. Augustin må gjerne også få lese. Bokens tittel stammer jo fra ham. Jeg foreslår at Polanski og Augustin først leser romanen hver for seg, og siden kan de diskutere romanen sammen. Gjerne hjemme hos meg.

Finnes det en bok du vil anbefale andre å lese?

– Thomas Bernards Trær som faller. Den er fornøyelig og passe sutrete. Boken er visst også en av Dag Solstads favoritter. I samme stil: Carl-Johan Vallgrens Til herr Bachmanns brosjyre. Og når man først er inne på Carl-Johan Vallgren, så må romanen Den Vidunderlige Kjærlighetens Historie nevnes. Fantastisk bok. Det ble visst tre bøker.

Hvilken bok leser du selv, akkurat nå?

– Nå leser jeg Vardager, bind 9, av Ulf Lundell. Dette er hans dagboksnotater. Lundell har nok blitt litt gubbete på sine eldre dager, men han har et våkent blikk for samtiden. Dessuten får man et godt innsyn i Lundells liv i huset ved havet. Samtidig er jeg også i gang med Dag Solstads Forsøk på å beskrive det ugjennomtrengelige. Kanskje ikke Solstads aller beste, etter min mening, men det er mange år siden jeg leste den sist, så jeg vil gi den en ny sjanse. Mine Solstad-favoritter er nok de to første bøkene om Bjørn Hansen. De står snart for tur. Jeg leser gjerne gode bøker flere ganger.

(Svarene ble gitt før Solstads nylige bortgang.)