En roman om «et av de siste tabuene vi har»: Om å angre på at man fikk barn, om ikke å være en god forelder

Hva handler romanen om?

– Romanen handler om den komplekse kjærligheten mellom en mann og en kvinne, mellom en mor og en sønn, og om å føle seg fanget i et liv man har skapt selv. Vi møter Signe som er fotograf, hennes perfekte ektemann Sigurd som jobber i Leger uten grenser, Linus på 7 år og katten Mandela. Historien utspiller seg gjennom en intens uke, med stadige flashbacks. Jeg har ønsket å skrive en mørk, tempofylt og forhåpentligvis ørlite humoristisk roman om et av de siste tabuene vi har: Om å angre på at man fikk barn, om ikke å være en god forelder.

Er det noe i ditt eget liv eller i samtiden som ga deg ideen om å skrive romanen?

– Som mange andre grubler jeg en del over hva det er å være et godt menneske og en god forelder i tiden vi lever i. Karakteren Signe, fantaserte jeg frem mens jeg var i barselpermisjon med mitt andre barn. Selv om jeg definitivt tror på fiksjonens kraft og min egen forestillingsevne, er noen av erfaringene ved å bli mamma så spesifikke, både fysisk, emosjonelt og relasjonelt, at jeg ikke tror jeg ville hatt tilgang til dem hvis ikke jeg hadde opplevd det selv. Første gang ble jeg slått i bakken av egen kropp og biologi. Tapet av kontroll opplevdes overveldende. Den grenseløse kjærligheten også. Jeg ønsket meg barn og elsket babyen min, allikevel føltes det som urett var begått mot meg. Jeg hadde en komplisert første fødsel og ble ikke møtt slik jeg burde av helsevesenet. Lenge var jeg lei meg for ting jeg burde vært sint for. Selv om Signes fortelling er en annen enn min, er noe av denne erfaringen destillert, fiksjonalisert og gitt som et av flere smertepunkter hos Signe.

Hva er det du vil formidle til dine lesere med denne romanen?

– Først og fremst har jeg forsøkt å skrive en god roman, og jeg håper at mange, både kvinner og menn, vil kjenne seg igjen. Signe synes det er kjedelig å leke med sønnen sin, spise hverdagsmiddager, legge barn. Hun lengter tilbake til livet hun hadde før familiebobla, men kanskje mest savner hun kontakten hun hadde med mannen sin da de bare var kjærester og mennesker, ikke foreldre. Fortellingen reflekterer nok hvor viktig jeg mener det er at vi kobler oss på hverandre, på ordentlig. Slik blir vi klokere og skaper felleskap, da har vi mulighet til å korrigere oss selv og hverandre. Det motsatte skaper dårlig helse og ensomhet. Romanen er kanskje også blitt et slags poetisk politisk innlegg, på mitt vis. Kvinner som lager barn, føder barn, alle som gjør omsorgsarbeid, gjør den viktigste jobben for oss som samfunn. Det bør verdsettes vesentlig mer. Vi har store privilegier i Norge som er kjempet frem, men det er fortsatt en vei å gå. Det hjelper lite at pappa tar over permisjonen for at mamma skal ut i jobb, hvis hun fortsatt går rundt med en fødselsdepresjon hun kanskje får hjelp til om et halvt år. Eller hvis hun har fysiske skader eller plager som følge av graviditet, fødsel, barsel, som det knapt er forsket på, eller ikke finnes hjelp til, hvis hun ikke betaler masse penger selv, fordi det er kvinnehelse.

Var det tider med skrivesperre under arbeidet med romanen?

– Det var dager hvor jeg ikke fikk til det jeg ville med teksten, men ikke skrivesperre. Hvis det butter, er det stort sett fordi jeg er for trøtt, da mister jeg fokus. Og når jeg mister fokus, kan jeg bli redd og skamfull over eget arbeide. Det er hverken et godt eller produktivt sted å være. Noen ganger setter jeg på musikk og pusher på hvis jeg aner at det er noe å hente, ofte er det best å ta en pause, gå en tur, ta en lur. Prosessen min er et slags disiplinert kaos. Selv om arbeidet har hatt flere store omveier og tidvis vært heftig, har jeg alltid fortsatt videre neste gang jeg har hatt skrivetid.

Er det noe spesielt som kjennetegner din måte å jobbe på?

– Jeg må være varm og sitter helst på skrivekontoret mitt med teppe eller alene under dyna. Jeg jobber intuitivt og stoler på det. Jeg starter med en karakter, en stemning, et smertepunkt jeg vil utforske. Denne gangen visste jeg også slutten på romanen, ikke mer. Jeg er en elendig plotter, jeg får det ikke til, blir direkte uinspirert av det. Struktur kommer sent i prosessen. Også leser jeg høyt, det er mitt triks for å koble meg på meg selv og teksten. Jeg må kjenne ordene fysisk i kroppen for å stole på dem. Jeg har lært meg å gjenkjenne dagsformen min. Har jeg følelsene utenpå kroppen, skriver jeg fritt og dårlig «emosjonell kjerne» til et sted jeg tror karakteren skal, hvis jeg er heldig, blir det noen få setninger jeg ellers ikke ville funnet. Har jeg overskudd, skriver jeg ut scener eller jobber detaljert med språk eller struktur avhengig av hvor jeg er i prosessen.

Hvem eller hva har inspirert deg til å bli forfatter?

– Overgangen fra teater til litteratur har vært gradvis. Nå er drømmene mine flyttet fra å gjennomleve på scenen til å gjennomleve i tekst. Det hadde sett bra ut å nevne fantastiske forfattere som inspirasjon, men det er ikke sant. Jeg har aldri tenkt at jeg kan få det til som dem. Det er heller ingen jeg prøver å ligne på. Jeg begynte å skrive fordi det var gøy, og gav mer flyt og mening enn mye av mitt skuespillervirke. Og fordi det føltes helt nødvendig å forsøke å sette ord på følelser og situasjoner jeg ikke forsto i mitt eget og andres liv, og så la fantasien spinne og skape et fiksjonelt univers. Redaktøren min i forlaget, Benedicte Treider, er inspirerende for meg. Hun gjør ikke bare teksten bedre rent språklig, hun stiller også riktig spørsmål til rett tid, og oppfordrer meg til å fortsette å være modig.

Hva tenker du om kunstig intelligens i kunsten?

– Jeg kan lite om det, men tenker at for meg er det uinteressant. Det kan sikkert være nyttig til enkelte formål i en arbeidsprosess, men jeg vil alltid tro på at kunst, kunnskap og handlinger utført av mennesker, vil veie tyngre og bety mer, enn innhold skapt av maskiner.

Kan du nevne én person du håper leser boken?

– Jeg håper at en mamma som trenger det leser boken. Og veldig mange pappaer.

Finnes det en bok du vil anbefale andre å lese?

– Jeg vil anbefale å lese Mamma kommer av Helene Guåker. Diktene hennes er sinte, sårbare og morsomme. Svært tilgjengelige for alle. Jeg opplevde både å kjenne meg igjen, få trøst og bli underholdt da jeg leste.

Hvilken bok leser du selv, akkurat nå?

– Tua av Annika Norlin.