Ketil Bjørnstad: – Samfunnet forandrer seg med voldsom fart. Men finner jeg min egen plass i verden lenger?

Hva handler romanen om?

– Helga og Ruben møtes tilfeldig på gaten, etter ti års adskillelse. Begge føler at de, på hver sin måte, har mistet kontrollen over sine liv. Da samlivet gikk i stykker, gikk også resten av livet deres i stykker. Helga frykter å bli dement, og Ruben kombinerer å være nattevakt på et Oslo-hotell med å være en pliktoppfyllende, men ikke særlig engasjert forlagskonsulent på et lite forlag.

Er det noe i ditt eget liv eller i samtiden som ga deg ideen om å skrive romanen?

– Ja. Erfaringen av alderdom. Å passere sytti gjorde noe med meg. Samfunnet forandrer seg med voldsom fart. Men finner jeg min egen plass i verden lenger? Stein Mehren sa en gang til meg: «Jo eldre du blir, Ketil, jo mer usikker blir du.» Selv om jeg fortsatt kan være sikker i min sak, i hvert fall i enkelte saker, skjønner jeg bedre nå hva han mente.

Hva er det du vil formidle til dine lesere med denne romanen?

– At vi alle, uansett alder, lengter etter noe. Ja, alle aldere har en lengsel i seg. Derfor bruker jeg Theodor Kittelsens berømte Soria Moria-motiv som motto for romanen. Askeladden som står der med kjeppen og stirrer mot fjellet: «Langt, langt borte saa han noget lyse og glitre.» Samtidig minner jeg om Karen Blixens berømte setning: «Selve Længselen er et Pant paa, at det vi længes efter er til!»

Var det tider med skrivesperre under arbeidet med romanen?

– Jeg hadde ikke skrivesperre, men jeg skrev på dette manuset i fire år før jeg var klar til å sende det til forlaget. Etter arbeidet med seksbindsverket Verden som var min søkte jeg meg bort fra virkelighetslitteraturen og tilbake til den klassiske romanen, som mer enn noen gang står mitt hjerte nær, med alle sine muligheter. Jeg ville følge Helga og Ruben til veis ende.

Er det noe spesielt som kjennetegner din måte å jobbe på?

– Jeg har ingen fast kontortid. Jeg skriver hjemme, på hytta og på hotellrommet, på toget eller på flyet, når jeg er på turné som musiker.

Hvem eller hva har inspirert deg til å bli forfatter?

– Mor, som sto i Cammermeyers og Tanums bokhandel på Karl Johan. Og far, som også elsket poesi, skjønnlitteratur og filosofi. Begge sørget for at bokhyllene hjemme var fulle, selv om de begge hadde dårlig råd. Mor ba meg lese Marie Cardinal og Germaine Greer. Far ba meg lese Tolstoj og Steinbeck.

Hva tenker du om kunstig intelligens i kunsten?

– Jeg skyver problemstillingen foran meg. Foreløpig har jeg ikke ønsket digitalt selskap i mitt eget idékammer. Men jeg ser jo hvilke enorme konsekvenser kunstig intelligens kommer til å få.

LES OGSÅ: Ketil Bjørnstad – en modig avviker

Kan du nevne én person du håper leser boken?

– Den leseren jeg ikke kjenner navnet til, som jeg ikke vet hvem er, som jeg ikke vet hvor bor. Det er litteraturens og kunstens store styrke: Kommunikasjon uten grenser.

Finnes det en bok du vil anbefale andre å lese?

– Jeg sier som så ofte før: Camus. Pesten. En fabelaktig roman om menneskets moralske forpliktelse, når verden rakner rundt oss.

Hvilken bok leser du selv, akkurat nå?

– Jeg nærmer meg slutten på Salman Rushdies Kniv.