– Jeg vet ikke hvor jeg hadde vært i dag om jeg ikke hadde fått skrive ut denne sinte, uspiselige og skrøpelige karakteren

Hva handler romanen om?

– Dyr i byen handler om alenemoren Hun og den lille datteren Ungen. Hun har tatt klimakrisen innover seg med full tyngde og er overbevist om at det er hennes ansvar å få andre til å gjøre det samme. Men ansvaret setter henne i et dilemma: Hvordan skal hun redde datteren fra en dyster fremtid uten å sabotere henne i nåtiden? På et dypere plan handler den også om menneskenatur, kunst og kultur, om ensomhet, vaner og holdninger som går i arv, om balansen mellom ansvar og selvrealisering, om å gå altfor langt, og om håp. Og om dyr, selvfølgelig.

Er det noe i ditt eget liv eller i samtiden som ga deg ideen om å skrive romanen?

– Jeg er selv kunstner og alenemor som har engasjert meg i klima- og naturkrisen, en tematikk som griper inn i alle våre relasjoner, ikke minst den vi har til oss selv. Jeg finner saken umåtelig kompleks og altomfattende, både personlig og politisk, og derfor også svært inspirerende. Jeg har stått i mange av de samme indre og ytre konfliktene som min hovedkarakter, men der hun er ensom, misantropisk, selvdestruktiv og smått megaloman, har jeg vært så heldig å ha mennesker rundt meg og verktøy til å finne utløp for min sorg og min frustrasjon på litt mer konstruktive måter. Men jeg vet ikke hvor jeg hadde vært i dag om jeg ikke hadde fått skrive ut denne sinte, uspiselige og skrøpelige karakteren heller, for det er mye av meg i henne, som har vært befriende å slippe løs.

Hva er det du vil formidle til dine lesere med denne romanen?

– Jeg trodde jeg skulle skrive en konstruktiv bok som kunne hjelpe folk, og meg selv, til å se for oss en fremtid vi vil leve i. For hvordan skal vi tørre å gi slipp på et status quo som kjører oss i grøfta om vi ikke har et lystbetont sted å bevege oss mot? Det som vokste frem, var i stedet en fortelling om å være et feilbarlig og komplekst menneske i en verden av like feilbarlige, komplekse mennesker. Om å være en omsorgsfull og kjærlig mor som mister besinnelsen stadig vekk og er sinna på alt og alle, en politisk engasjert skrivende som problematiserer politisk kunst, en aktivist som ikke tør å demonstrere, en selverklært inspirator som ikke engang klarer å motivere seg selv, og om letingen etter hva det er ved oss mennesker som er verdt å kjempe for.

Var det tider med skrivesperre under arbeidet med romanen?

– Ingen skrivesperrer som sådan, men det har vært en lang prosess, ettersom jeg ikke visste hva det var jeg skrev på, hvilken form det ville ta. Det finnes passasjer i romanen som er over ti år gamle, fra da jeg stod midt i min egen skilsmisse og skulle finne ut av hvordan man «deler på» et barn. Da jeg begynte å ane konturene av en roman, for tre år siden eller så, tok jeg et skrivekurs med Ida Jackson. Der lærte jeg teknikker som gjorde at jeg forstod skriveprosessen på en ny måte, og at det viktigste er å ta den indre driften til å skrive på alvor, skrive alt ut før man begynner å redigere, og å alltid komme tilbake til arbeidet etter å ha « falt av lasset» eller mistet motet. Da blir det roman til slutt.

Er det noe spesielt som kjennetegner din måte å jobbe på?

– Det er veldig kaotisk og rotete mens det står på. Jeg er svak på ytre struktur og system, men god på å ha tillit til at det som har livets rett faller ned på riktig plass og inn i sammenhengen til slutt. Andre kjennetegn er kanskje at jeg henter mer inspirasjon fra sakprosa enn fra skjønnlitteratur, og at jeg er tiltrukket av ubehagelig og tung tematikk. Kanskje er det også et kjennetegn at halvparten av det jeg skriver aldri kommer med i noen bok, men likevel er en viktig del av prosessen. Men nå har jeg bare skrevet denne ene, så vi får se om andre mønstre tegner seg etterhvert.

Hvem eller hva har inspirert deg til å bli forfatter?

– Først og fremst et indre formidlingspress som synes å koble meg på noe større enn meg selv, og en stor kjærlighet for formuleringer og språk, sistnevnte trolig arvet fra min mor, som var norsklærer for innvandrere. Men jeg er også inspirert av tanken på å bidra til den offentlige samtalen rundt tematikk jeg brenner for, og å holde fanen høyt for kunstens essensielle plass som samfunnsspeil og forutsetning for et velfungerende demokrati

Når skjønte du at du ville bli forfatter?

– Jeg har kanskje alltid drømt om det, vagt, men jeg trodde ikke det var noe jeg kunne gjøre før jeg fikk en e-post fra et forlag i 2018, med spørsmål om jeg hadde vurdert å skrive barnebok. Det hadde jeg strengt tatt ikke, men jeg ble så gira og inspirert av tanken på muligheten at jeg svarte ja og gikk i gang med det samme. Da skjønte jeg at bok var noe jeg kunne få til, og et format jeg elsket å arbeide med.

Hva tenker du om kunstig intelligens i kunsten?

– Jeg kunne sikkert kommet med mang en utblåsning om emnet hvis det ikke var så mye annet å ta tak i her i verden, men jeg nøyer meg med å håpe at kunstens iboende mangfoldsforståelse og dens spesielle egenskaper for innlevelse, kommunikasjon og kontakt med det emosjonelle er en av de få tingene maskiner ikke kan erstatte tilfredsstillende. Forhåpentlig vil forsøkene skape en motreaksjon som stiller menneskelig imperfeksjon og særegenheter i et nytt og skjønt lys.

Kan du nevne én person du håper leser boken?

– Jeg håper mitt voksne oldebarn vil lese den, min datters barnebarn. Det ville indikere at vi som lever nå har klart å gjøre i alle fall noe riktig.

Finnes det en bok du vil anbefale andre å lese?

– Av romaner vil jeg varmt anbefale The Hearing Trumpet av Leonora Carrington, fordi den ganske så elegant snur opp ned på himmel og helvete og moser hele patriarkatet.

– En sakprosabok alle burde lese er The Future We Choose av tidligere FN-klimasjef Christiana Figueres og Tom Rivett-Carnac.

Hvilken bok leser du selv, akkurat nå?

– Leser alltid flere bøker parallelt, nå er det Dobbeltgjenger av Naomi Klein, Orientalismen av Edward Said og De små dyder av Natalia Ginzburg (for annen gang)