Ola Innset: – Denne boka har jeg tenkt på i mange år, men ikke fått til å skrive før det siste året

Hva handler romanen om?

– Romanen handler om Are Nyquist, som blir tvunget til å returnere til hjembyen Moss selv om han egentlig ikke vil. Han er drapsetterforsker i Kripos og blir kalt ut til et drap i Horten som det viser seg at har funnet sted på Bastøyferga og egentlig hører hjemme i Moss. Dermed må han dra tilbake dit og konfrontere alle sine vonde minner. Samtidig er ikke byen det den en gang var – bydelen han vokste opp i er revet for å gjøre plass til en stor jernbaneutbygging som aldri blir ferdig, og nesten alle fabrikkene er borte. Det er ingen jobber i Moss lenger, og alt som gjorde at byen ble bygd og at folk kom dit er borte. Likevel vokser byen, og i tillegg til drapet og Are Nyquists gåtefulle fortid er det dette som er det virkelige mysteriet i boka.

Er det noe i ditt eget liv eller i samtiden som ga deg ideen om å skrive romanen?

– Jeg bor i Moss og er fra Moss, så jeg har jo observert dette underlige fenomenet på daglig basis i mange år. Samtidig er jeg veldig glad i Moss, det håper jeg at skinner gjennom, og jeg har jo valgt å flytte tilbake hit. De to første romanene mine handla om spennende byer jeg bodde i etter å ha forlatt Moss – (Lisboa, 2014 og Firenze, 2018) – men etter hvert som jeg har blitt eldre, tenker jeg jo egentlig at dette stedet er vel så spennende. Da jeg flytta fra Moss etter videregående, trodde jeg aldri at jeg skulle komme tilbake igjen. Som mange andre fra små steder ville jeg til et større sted og finne flere mennesker jeg hadde ting til felles med. Men så blir man kanskje litt lei av at alle er som en selv, har de samme meningene og den samme smaken? Jeg har i hvert fall fått øynene opp for hvor mangfoldig Moss er etter å ha kommet tilbake hit som voksen.

Hva er det du vil formidle til dine lesere med denne romanen?

– Jeg har drevet forskning i historie og politisk økonomi om hvordan etterkrigssamfunnet er blitt endra siden omtrent 1980-tallet, det som gjerne kalles for nyliberalisme. Jeg tror jo at mange av endringene som er knytta til sosial ulikhet, privatisering av velferdsstaten og sånne ting er ganske negative, men først og fremst er jeg veldig interessert i hvorfor og hvordan dette har skjedd. Derfor hadde jeg lyst til å tilnærme meg spørsmålet på en litt annen måte – gjennom litteratur. Så dette er verken en forskningsartikkel eller en kronikk i roman-form, selv om den tar for seg noen av de samme temaene, men et forsøk på å nærme seg de samme tingene fra et annet synspunkt og i et annet format. I forskningen min har jeg jobba ganske lite med akkurat industri, men for Moss sin del var det helt åpenbart at det er selve fabrikkene – hva man gjorde der inne og hvordan de påvirka måten folk forstår samfunnet og sin egen hverdag på – som måtte bli sentralt.

Var det tider med skrivesperre under arbeidet med romanen?

– På en måte hadde jeg en ganske lang skrivesperre etter at jeg fullførte den forrige romanen min Firenze, som kom ut for drøyt seks år siden. Men mitt eldste barn er akkurat like gammel, så det har sine naturlige forklaringer. Denne boka har jeg slik sett tenkt på i mange år, men ikke fått til å skrive før det siste året. Da var jeg veldig disiplinert og hadde rett og slett ikke tid til å ha skrivesperre. Jeg skrev stort sett under pappaperm, mens siste tilskudd til familietreet sov. Da hadde jeg veldig konsentrerte økter, først på to timer en gang om dagen og så to en-timers økter daglig. Jeg kommer kanskje til å angre på å ha sagt dette, men akkurat i den livsfasen jeg er nå så er livet såpass hektisk at skrivesperre nærmest høres ut som en slags luksus – den skrivetida jeg har må jeg bruke på å faktisk skrive.

Er det noe spesielt som kjennetegner din måte å jobbe på?

– I arbeidet med denne boka har jeg i hvert fall lært at jeg kan få «gjort» veldig mye også når jeg ikke skriver. En konsentrert tenkestund om et problem jeg står overfor kan være verdt mange timer foran tastaturet. Det kan være mens man triller en barnevogn, men også i dusjen, over oppvasken eller i andre ledige øyeblikk.

Hvem eller hva har inspirert deg til å bli forfatter?

– Da Moss ble lansert på House of Foundation her i Moss, hadde vi en «mosselitterær festaften» hvor andre mosseforfattere også leste opp sine skildringer av byen. Det fikk meg til å tenke på Lars Ramslie, som for øvrig ikke hadde mulighet til å komme, men i hvert fall sendte et veldig hyggelig svar på mailen min. Da jeg gikk på ungdomsskolen, leste læreren vår fra Destroyer, som jo handler om nærmiljøet der jeg vokste opp. Jeg tror at det gjorde meg bevisst på at noe sånt som å skrive bøker i det hele tatt var mulig når man kommer herfra, og det samme skjedde på videregående da jeg leste Skogen er grønn av Agnar Lirhus – som var med på slippfesten. Jeg gikk i klasse med lillebroren hans, så det var enda en ting som brakte litteraturen nærmere og gjorde den mer virkelig.

Hva tenker du om kunstig intelligens i kunsten?

– At det må være det aller siste vi bruker kunstig intelligens til – la den ta oppvasken og bygge busser, så får vi mennesker mer tid til å lage menneskelig kunst. Mer konkret så kan det vel virke som at kunstig intelligens etter hvert vil kunne lage nokså OK underholdning, men altså ikke kunst. Da tenker jeg det er viktig at kunstnere ikke trekker seg tilbake for bare å lage innadvendte ting, og overlater alt som er gøy og spennende til maskinene, men heller blir mer opptatt av å lage kunst som engasjerer andre mennesker. Kunstig intelligens reproduserer bare ulike kopier av ting vi har laget før, men vi mennesker må videre også – tenke nye tanker på nye måter.

Kan du nevne én person du håper leser boken?

– Jeg håper Eirik Tveiten, mangeårig bystyrerepresentant i Moss, leser boka. Han har sagt han skal gjøre det, så jeg tror han følger opp. Det er en karakter der som er løselig basert på han, men også litt på meg selv – han heter Ola Tveiten.

Finnes det en bok du vil anbefale andre å lese?

– Én bok? Kanskje Historien om oss av Agnar Lirhus – den beste boka som er skrevet om Moss.

Hvilken bok leser du selv, akkurat nå?

– Jeg leser Under brosteinen, stranden! av Johan Harstad. Jeg elsket Max & Mischa, Hässelby og Buzz Aldrin, så denne har jeg gledet meg til. Det irriterer meg litt med denne debatten blant litteraturkritikere om hvorvidt boka er kjedelig, for da har jeg liksom tillat meg selv å begynne og synes at den er litt kjedelig jeg også – jeg tok til og med en pause for å lese den Erlend Loe-boka om Drømmenes sykkelregister og Pachinko-kulene av Elisa Shua Dusapin, men nå er jeg back in the game. Jeg har spesielt likt de partiene om containere og håper at det kommer flere.