– Både skriving og lesing av romaner er øvelse i empati. Også derfor er det nærliggende å tenke at skjønnlitteraturen er viktigere enn noen gang

Hva handler romanen om?

– Morens død får jegfortelleren i «Forræderen» til å finne tilbake til notatbøkene han alltid gikk rundt med som ung. Ut fra disse blir en historie til, med scener både fra barndommen og fra livet i Bergen der fortelleren studerte medisin på slutten av 1970-tallet. For å finansiere studiene arbeider han også på byens bryggeri, der det trygt kan sies at det er rikelig tilgang på øl. Og ikke minst skriver fortelleren om livet i kollektivet ­– kalt Slottet – en stor villa i Kalfaret. Alle de unge som bor der har et komplisert forhold til familien sin og fortiden, og prøver å leve et fritt liv i videst mulig forstand. Det innebærer en søken etter frihet i det ytre: å gjøre opprør mot alt som oppleves som undertrykkende. Men det dreier seg også om å finne frihet i det indre; gå inn i sinnets lyse og mørke sider. Dette viser seg å være en farefull reise der galskapen også er en mulighet.

Er det noe i ditt eget liv eller i samtiden som ga deg ideen om å skrive romanen?

– Anmeldere har slått fast at dette er en selvbiografi, men det er det jo ikke. Jeg har stilt meg fritt overfor egne erfaringer og minner. Riktignok finnes det i fortellingen likheter med hendelser i mitt eget liv, men dette er ikke noe nytt, i alle bøkene mine har jeg brukt ting jeg selv har opplevd. Det gjør vel de fleste forfattere når de skriver.

Hva er det du vil formidle til dine lesere med denne romanen?

– Tematisk dreier det seg på et plan om opprør mot det autoritære, ikke bare i verden der ute, men også på det personlige plan. Hvor langt kan du gå i søken etter frihet, før dette slår over i det motsatte, det vil si noe som fanger deg? Kan opprør uten forsoning føre til frihet? Et av motivene som går igjen i romanen er: Du blir mest lik den du hater mest.

– Og samtidig fører disse refleksjonene til spørsmål om hva minner er, hvordan vi endrer og tilpasser dem til den historien om oss selv som vi holder fast ved.

Var det tider med skrivesperre under arbeidet med romanen?

– Etter å ha skrevet flere psykologiske thrillere med visse sjangerbestemte krav, kjente jeg en stor letthet under skrivingen av «Forræderen», selv om det selvsagt også var mye motstand i prosessen. Jeg nekter konsekvent å bruke ordet «skrivesperre», som fort kan bli en selvoppfyllende diagnose. Motstand derimot, er nødvendig for at jeg skal kunne komme under overflaten når jeg skriver.

Er det noe spesielt som kjennetegner din måte å jobbe på?

– Jeg gjør vel som mange av mine forfatterkolleger, lever meg inn i karakterer og hendelser. Både skriving og lesing av romaner er øvelse i empati. Også derfor er det nærliggende å tenke at skjønnlitteraturen nå er viktigere enn noen gang før.

Hvem eller hva har inspirert deg til å bli forfatter?

– Ting jeg har opplevd. Mennesker jeg har møtt. Bøker jeg har lest. Musikk jeg har hørt. Filmer, forestillinger og kunst jeg har sett. Har jeg glemt noe?

Hva tenker du om kunstig intelligens i kunsten?

– Hører at kolleger tar i bruk KI i researcharbeid, og der kan KI sikkert være et nyttig verktøy. Men inntil noen overbeviser meg om at jeg tar feil, holder jeg fast ved at det finnes en menneskelig faktor, hinsides KI, som gjør kunst og skjønnlitteratur til et unikt uttrykk.

Kan du nevne én person du håper leser boken?

– Skulle gjerne snakket om denne boken med foreldrene mine, eller andre i deres generasjon. Det er dessverre for sent. At barna mine gir uttrykk for at de får noe ut av å lese den, er både gledelig og interessant.

Finnes det en bok du vil anbefale andre å lese?

– Å tenke igjennom det spørsmålet blir som å åpne en Sareptas krukke; det er vanskelig å plukke ut den ene. Men for oss som har en fortid i Paris, er Virginie Despentes’ «Vernon Subutex» en lesefest. Og for å lure med en tittel til, fortsatt med handling fra Paris: Modianos «Dora Bruder». Med ubegripelig enkle midler levendegjør han den mulige skjebnen til en av dem som forsvant i den store utryddelsen under andre verdenskrig.

Hvilken bok leser du selv, akkurat nå?

– I lesekroken min nå ligger Thomas Metzingers «The Elephant and the Blind», om forskning på bevissthet. Og et par bøker av René Girard, en filosof som får meg til å se på verden rundt meg med et litt annet blikk. Jeg har aldri bodd i et kloster, men kanskje Marilynne Robinsons Gilead-kvartett har noe av det i seg – det går en stund før du langsomt skjønner hvorfor du er der.

– Og selvsagt ligger også noen krimromaner i lesebunken.