Debutant Karoline Mirkovic: Jeg var helt sikker på at jeg aldri skulle bli forfatter

Hva handler romanen om?

– Divna vokser opp med mamma fra Nord-Norge og pappa fra Jugoslavia, i Groruddalen. Hjemme i Oslo har hun med seg begge kulturene i hverdagen, gjennom mat, historier, og ikke minst folkedanstreningene på den jugoslaviske klubben. Hver sommer reiser hun til familien som bor i de zlatiborske fjellene, til baba Divna og alle tanter, onkler, fettere og kusine.

– Når krigene i Jugoslavia bryter ut, rammer den på ulike måter Divna og hennes nærmeste, og konsekvensene blir tydelige også i det jugoslaviske miljøet i Oslo.

Er det noe i ditt eget liv eller i samtiden som ga deg ideen om å skrive romanen?

– Jeg kunne ikke ha skrevet denne romanen uten mine egne erfaringer, som groruddøl med et hjerte i det tidligere Jugoslavia.

– Men det er tre konkrete grunner til at jeg nå skrev ut denne historien som ble til Divnas bok: 1. Jeg ble oppmuntret av Thorvald Steen til å skrive en tekst med tanke på å sende den inn til et forlag. At en så etablert og erfaren forfatter trodde på meg, det ga selvtillit. 2. Det norske teatret og Dramatikkens hus utlyste en konkurranse der de leita etter nye stemmer fra Groruddalen. Det ga meg tro på at stemmen min kunne være interessant for andre, og jeg sendte inn noen sider tekst fra det universet som senere ble Divnas bok. 3. Krigen brøyt ut i Ukraina. Det berørte meg sterkt å tenke på alle ulike måter en krig skader både mennesker og relasjoner.

Hva er det du vil formidle til dine lesere med denne romanen?

– Jeg håper Divnas bok kan være med på å fargelegge hvordan det er å vokse opp i et samfunn med mangfold og ulikheter. Hjertet mitt banker spesielt for alle barn og ungdom i landet vårt med flere kulturer i hjertet, som ikke vet helt hvilket bein de skal stå på. Jeg håper de får erfare at historiene og opplevelsene deres er verdt å dele, og at de kan berike nærmiljøet, litteraturen, samfunnsdebatten – bare ved å være seg selv og uttrykk seg åpent.

Var det tider med skrivesperre under arbeidet med romanen?

– Nei, arbeidet med Divnas bok fløyt på, og jeg tok de pausene jeg hadde behov for. Noen ganger gikk det fort, og andre ganger veldig langsomt. Jeg liker å være i skriveprosessen – mye mer enn jeg liker å ferdigstille.

Er det noe spesielt som kjennetegner din måte å jobbe på?

– Jeg er mamma og rådgiver i offentlig forvaltning, og de to rollene tar det meste av min tid. Dessuten trenger jeg tid for å komme inn i skrivemodus – jeg klarer ikke å skrive bare en halvtime nå og da – så jeg jobber best når jeg får sitte en halv natt mens alle sover, eller jeg får låst meg inne på et hotellrom en helg.

Hvem eller hva har inspirert deg til å bli forfatter?

– Jeg har alltid vært omgitt av sterke kulturformidlere – håndverkere, dansere og historiefortellere. Jeg tror dette med å skrive er min måte å skape noe, og dele det jeg har laget på en sånn måte at det lever videre også uten meg.

Når skjønte du at du ville bli forfatter?

– Jeg var helt sikker på at jeg aldri skulle bli forfatter. Jeg har tenkt at det ekte forfattere holder på med, det er noe helt annet enn det jeg gjør: De skriver bedre, har en sterkere indre glød, har større tanker enn jeg selv har. Hadde ikke Thorvald inspirert meg den sommerdagen for noen år siden, så hadde ikke tanken slått meg.

Hva tenker du om kunstig intelligens i kunsten?

– Jeg sier som alle de lure i SOME sier det: Jeg vil gjerne ha KI til å ta utvikle livsviktige medisiner, ta husarbeidet, hjelpe meg i møte med offentlig forvaltning – og så kan ordentlige mennesker ta seg av kunsten.

Kan du nevne én person du håper leser boken?

– Barna mine. Jeg har skrevet Divnas bok for barna mine.

Finnes det en bok du vil anbefale andre å lese?

– Jeg velger meg Gro Dahles Pelsjegerliv. Den tok pusten av meg da jeg første gang leste den for 30 år siden, og jeg tror den har den samme kraften enda.

Hvilken bok leser du selv, akkurat nå?

– Sluke verden hel, av Marte Mesna.