Hilde Susan Jægtnes: – Dette er det mest vanvittige, researchkrevende og umulige prosjektet jeg noensinne har vært involvert i

Hva handler romanen om?

– Anitra handler om Edvard Griegs fiktive datterdatter, som følger i morfarens fotspor som komponist. Selv om omgivelsene prøver å styre henne til å bli en ny versjon av Edvard Grieg, går hun sine egne veier. Vi følger Anitras turbulente og frodige liv fra oppveksten på Troldhaugen til musikkakademiet i Leipzig, og senere til København, Paris, Oslo og Roma. Når hun får i oppdrag å skrive en nasjonalistisk opera for Mussolini, blir hun tvunget til å velge mellom sine ambisjoner og kjærligheten til den jødiske bratsjisten Lotte. Jeg har prøvd å la de enorme historiske omveltningene som skjedde i første halvdel av 1900-tallet avspeiles i Anitras komposisjoner, som også rommer hennes forsøk på å forstå krig og maktstrukturer, identitet og kjærlighet, den sårbare kroppen og overgangen mellom liv og død. Det blir også trukket linjer tilbake til antikken via militære erobringer og mytologiske fremstillinger av maskuline bragder og transformasjon. Som i de fleste kunstnerromaner blir det mye rølp og overskridelser, uvettig hybris, sitrende suksesser og saftige nederlag. For å blåse liv i konteksten har jeg animert diverse historiske kjendiser med den respekten de fortjener, som Kirsten Flagstad, Richard Strauss, Igor Stravinskij, Erik Satie, og Mussolini-familien.

Er det noe i ditt eget liv eller i samtiden som ga deg ideen om å skrive romanen?

– Jeg hadde komponert en opera om Romerriket og den andre punerkrigen sammen med han jeg senere skulle gifte meg med, og hadde lyst til å gjøre noe skjønnlitterært med den. Jeg trengte en karakter som kunne tenkes å komponere en slik opera, og dermed kom ideen om å dikte opp en fiktiv datterdatter av Edvard Grieg, en av mine musikalske idoler som skrev i nasjonalromantikkens ånd. Dette passet fint, for jeg hadde lyst til å utforske norsk og europeisk nasjonalisme og maskulinitetens myter. Deretter gjensto å skrive et plott som sannsynliggjorde at Anitra endte opp i Roma for å skrive sitt mesterverk på tampen av andre verdenskrig. Dette er det mest vanvittige, researchkrevende og umulige prosjektet jeg noensinne har vært involvert i, med en tidslinje som strakte seg fra 200 år før vår tidsregning begynte til 1939. Neste gang jeg skriver roman, skal den foregå over maks et par år.

Hva er det du vil formidle til dine lesere med denne romanen?

– Jeg har lyst til å vise hvordan enkeltmennesker kan påvirke historiens gang, selv om de ikke har oversikt over konsekvensene av egne handlinger eller selv innser sin egen plass i dramaet. Jeg har også lyst til å vise hvordan kunst har stor individuell helbredende og fornyende kraft, men også kan misbrukes som virkemiddel i nasjonale prosjekter.

Var det tider med skrivesperre under arbeidet med romanen?

– Skrivesperre blir jeg ikke ofte plaget av, men jeg opplevde mye frustrasjon og desperasjon over alt researcharbeidet som måtte til, og følelsen av at jo mer jeg leste meg opp, jo mer ble det åpenbart at jeg ikke visste nok. Samtidig var det intenst besettende å snuble fra den ene historiske karakteren til den andre, og bli mer intimt kjent med aktører i store begivenheter fra antikken frem til andre verdenskrig. Jeg følte meg som et skyggevesen som svevde gjennom verdenshistorien på grådig jakt etter personer, musikkverk og øyeblikk som kunne brukes til å puste liv i Anitras historie. Det får meg til å lure på hvem i samtiden som vil egne seg som karakterer i fremtidens kontrafaktiske romaner.

Er det noe spesielt som kjennetegner din måte å jobbe på?

– Jeg prøver å være min egen arbeidsgiver og gi meg selv konkrete mål å jobbe mot hver dag. Dessuten liker jeg å rotere mellom arbeidsplasser, så jeg ikke får tresmak i baken og sinnet over å sitte krumbøyd over samme skrivebord i det uendelige. Ofte starter jeg dagen med å skrive i sengen, og så migrerer jeg resten av dagen mellom forskjellige sofaer, skrivepulten og kjøkkenbordet for ikke å stagnere. Underveis tar jeg pauser med yoga, tulle-tv, mingling med ektemann, vanning av ville dyr i hagen og gåturer.

Hvem eller hva har inspirert deg til å bli forfatter?

– Som barn så jeg en animert sketsj på Sesame Street om en uhyggelig appelsin som sang Bizets Habanera-aria fra operaen Carmen falskt. I flere år etter hadde jeg seriemareritt om en forvokst, levende appelsin med flammer i stedet for skall som rullet etter meg for å brenne meg opp. Mamma ba meg om å skrive om appelsinen i dagboken da jeg var fem år. Siden da har jeg skrevet mye dagbok, brev, dikt, fortellinger og mye annet som etter hvert ble til skjønnlitteratur. Dermed er det kanskje mamma som er første beveger som inspirator. Andre skjønnlitterære idoler: Somerset Maugham, Tarjei Vesaas, Virginia Woolf, Anne Carson, Margit Sandemo, Gunnhild Øyehaug, Karl Ove Knausgård, Ernest Hemingway, Philip Roth, eventyrfortellere.

Når skjønte du at du ville bli forfatter?

– Jeg ville det kanskje hele tiden, men trodde ikke noe slikt var mulig. Som barn ville jeg bli ballerina. Fra jeg var 9 til jeg var 21, var plan A å bli dyrlege og ha en hesteranch i Texas. Etter å ha jobbet på en gård på Island, ombestemte jeg meg og ville bli skuespiller. Siden har jeg gjort mye rart, både kunstnerisk og i næringslivet. Jeg sendte inn mitt første manus til et norsk forlag da jeg var 19 år, tror jeg, en samling med rare tekster med tittel Villere våknere vaklevoren. Siden pepret jeg forlag jevnlig med prosjekter som alle ble refusert, frem til jeg debuterte med en diktsamling i 2012.

Hva tenker du om kunstig intelligens i kunsten?

– Jeg synes kunstig intelligens er fascinerende, men klarer ikke å bli vettaskremt av trusselen om å bli utkonkurrert som forfatter — til det er oppgaven for kompleks og tilløpene til maskinskrevet litteratur for patetiske. Hvis folk etter hvert foretrekker maskinskapt kunst, fortjener de ikke bedre, og jeg fortjener ikke å leve av skrivingen.

Kan du nevne én person du håper leser boken?

– Randi Stene, operasjef for Den Norske Opera og Ballett. Jeg håper at hun vil vurdere å sette opp operaen Tevere, som inngår i romanen om Anitra Grieg og som jeg har skrevet og komponert med min komponistmann, Oscar-nominerte Javier Navarrete.

Finnes det en bok du vil anbefale andre å lese?

– Henrik Ibsens Peer Gynt. Fordi den inneholder absolutt alt god litteratur skal ha.

Hvilken bok leser du selv, akkurat nå?

– Every Man for Himself and God Against All, Werner Herzogs selvbiografi. Filmene og bøkene hans er dypt fascinerende, like vakre som de er provoserende og irriterende.