Lars Dehli utforsker temaer som metakognitiv terapi, om jogging er en god idé når du er fyllesyk og om å falle for pasienter

Hva handler romanen om?

– Det er en psykoromantisk tragisk komedie som handler om en ung mann som slumper til å starte en ulovlig psykologprakis. Den utforsker temaer som hvorfor metakognitiv terapi er overlegen psykoanalyse, å falle for pasienter, fjellklatring mens man er på LSD, Lil Peep, hvorfor Wu-Tang Clan kan være like god veiledning i livet som Bob Dylan, hvorfor Knausgård er opptatt av Hitler, om jogging er en god idé når du er fyllesyk, og den beste Bruce Springsteen-sangen noensinne som aldri ble utgitt på plate.

Er det noe i ditt eget liv eller i samtiden som ga deg ideen om å skrive romanen?

– Jeg tror mange er nysgjerrige på hva som foregår på psykologkontoret. I vår tid er det også mange som lider av bedrager-syndrom, folk som egentlig er kompetente som er redde for å bli avkledd. Jeg synes også det motsatte er interessant, personer som absolutt ikke er kvalifiserte til en rolle eller et yrke men som med stor innlevelse overbeviser andre mennesker. Her er jeg delvis inspirert av filmen Catch Me If You Can, der Leonardo DiCaprio later som han er pilot med både stor suksess og tragisk utfall.

Hva er det du vil formidle til dine lesere med denne romanen?

– Jeg ønsker å formidle at det finnes god behandling for vanlige psykiske diagnoser som OCD og panikkangst. Altfor mange mennesker går med slike plager uten å vite hverken hva de er rammet av eller at det finnes god hjelp for det.

Var det tider med skrivesperre under arbeidet med romanen?

– Hadde ikke særlig skrivesperre egentlig, dersom jeg stod fast så synes jeg alltid at det hjalp å gjøre noe fysisk, som å stikke i svømmehallen eller ta en joggetur i marka.

Er det noe spesielt som kjennetegner din måte å jobbe på?

– Jeg skriver et par timer etter frokost, så tar jeg pause fra manuset, og så leser jeg over det jeg har skrevet på kvelden.

Hvem eller hva har inspirert deg til å bli forfatter?

– Jeg har alltid likt å skrive, tidligere har det vært forskning og formidling, så boka er mer en forlengelse av det. Listen over inspirerende forfattere er lang, om jeg må trekke frem én, blir det Hamsun.

Når skjønte du at du ville bli forfatter?

– Hm, regner ikke meg selv helt som forfatter, det er mer en sidegeskjeft for meg.

Hva tenker du om kunstig intelligens i kunsten?

– Jeg tror alle nye verktøy møter både skepsis og optimisme samtidig, enten det er trykkpressen eller computere. Jeg synes kunstig intelligens utfyller, men ikke nødvendigvis erstatter, menneskelig kreativitet. Det å bruke KI på en bra måte krever også spesialisert kunnskap og evner. Det tvinger oss også til å reflektere over hva vi verdsetter i kunsten – er det sluttresultatet, eller prosessen og følelsene bak det?

– Som en sidenote: Jeg synes sjakk er kunst og har hatt stor fascinasjon for KI-programmet AlphaZero som spiller bedre enn Magnus Carlsen, samtidig tror jeg de færreste ville benke seg ned til en tv-sending på fem timer der to KI-program spilte mot hverandre.

Kan du nevne én person du håper leser boken?

– Her slår jeg på stortromma og sier Dag Solstad fordi jeg er så stor fan av ham.

Finnes det en bok du vil anbefale andre å lese?

– Barbarian Days av William Finnegan. En forfatter og surfer som skriver ufattelig bra om surfing, men også like bra om oppvekst, kjærlighet og ferd gjennom livet.

Hvilken bok leser du selv, akkurat nå?

– Lorden av Tore Renberg, veldig gøy metapersepektiv han har med leseren underveis, jeg ler mye!