Maren Skolem har skrevet en roman om tvangstanker og dating, om håp versus angst og kontroll versus hodeløs forelskelse

Hva handler romanen om?

– Freya er 34 år gammel, singel, og har fremdeles ikke funnet ut hva hun skal bli «når hun blir stor»; hun føler at hun henger etter alle andre på sin alder – at dørene som alltid pleide å være åpne, er i ferd med å lukke seg. Dessuten er det veldig vanskelig å finne ut av ting når man hele tiden blir avbrutt av ens eget hode som roper «HAR DU HUSKET Å SKRU AV OVNEN» eller «KRØLLTANGEN, KVINNE, KRØLLTANGEN ER PÅ!»

– Dørene lukkes handler om tvangstanker og dating, om håp vs. angst og kontroll vs. hodeløs forelskelse.

Er det noe i ditt eget liv eller i samtiden som ga deg ideen om å skrive romanen?

– Jeg har selv hatt noen tvangstanker, og jeg synes det er veldig fascinerende at det kan være så stor kontrast mellom hva du rasjonelt vet er riktig, og hva du føler. Jeg ville gjerne skrive om det, men var bekymret for at det skulle være litt for «rart» til å bli relaterbart for mange. Men så ble jeg stadig mer bevisst på hvordan forelskelse hos mange arter seg litt som en slags besettelse/tvang, med stadig sjekking og overtenking, og hvordan dating også er i det rare grenselandet mellom fornuft og følelser, hjerne og kropp, ditt eget kontrollbehov og det å sette deg selv i en situasjon der din lykke er så fullstendig avhengig av noe du faktisk ikke kan kontrollere: et annet menneske.

Hva er det du vil formidle til dine lesere med denne romanen?

– Medfølelse, tror jeg. Med både deg selv og med andre. Mennesker er så rare og sårbare og fine, og så utrolig flinke til å se ut som at vi har bedre kontroll enn vi har – og resultatet er at mange går rundt og føler seg ubrukelige og ensomme, som om vi er de eneste i verden som glemmer ting og roter og styrer. Hvis vi alle har litt mer medfølelse og raushet, blir det ikke like farlig å feile, og da blir det heller ikke like farlig å prøve – og da blir ting straks litt lettere.

Var det tider med skrivesperre under arbeidet med romanen?

– Faktisk ingen perioder med skrivesperre? Det tror jeg skyldes at den var «skulkeprosjektet» mitt (det prosjektet du skriver på mens du egentlig skal skrive på noe annet.) Da blir det jo ekstra lystbetont, og lite press.

Er det noe spesielt som kjennetegner din måte å jobbe på?

– Jeg skriver mye på offentlig kollektivtransport. Det er en super måte å bli kvitt prestasjonsangst på; ingen kan forvente at du skal skrive noe banebrytende på ti minutter på 20-bussen, liksom.

Hvem eller hva har inspirert deg til å bli forfatter?

– Jo eldre jeg blir, dess mer åpenbart blir det for meg at Momo, eller Kampen om tiden har påvirket hvordan jeg ser verden, hva som er viktig for meg og hva jeg brenner for.

Når skjønte du at du ville bli forfatter?

– Jeg har visst at jeg vil fortelle historier siden jeg var liten. At det faktisk var mulig at jeg kunne få det til, var det en fantastisk norsklærer på ungdomsskolen som viste meg (shout out til Anette, takk for oppmuntring og inspirasjon!)

Hva tenker du om kunstig intelligens i kunsten?

– For meg handler kunst om mellommenneskelige møter; om følelser; om å formidle noe som er viktig for deg på en måte som bare du kan formidle det på. Jeg er ikke interessert i hva en maskin klarer å hoste opp for å gjøre prosessen raskere eller mer økonomisk gunstig; det er irrelevant.

Kan du nevne én person du håper leser boken?

– Helseministeren. Slutt å kutte i mental helse-tilbudene, takk.

Finnes det en bok du vil anbefale andre å lese?

– Faen, faen, faen av Linn Strømsborg, fordi vi er mange som burde lære nervesystemene våre hvordan sinne kjennes ut, og fordi den (som alt annet Strømsborg skriver) er en veldig god leseopplevelse.

Hvilken bok leser du selv, akkurat nå?

– Cyrano de Bergerac av Edmond Rostand. Koser meg!