Rebecca Wexelsen: 
– Denne romanen er selvbiografisk. Selve ideen til å faktisk skrive den, var det kjæresten min som hadde

Hva handler romanen om?

– Når jeg løper handler om gamle traumer og hvordan de gir seg uttrykk etter mange år. Om å frykte døden og å hate å løpe og å ønske seg uendelig med tid.

Er det noe i ditt eget liv eller i samtiden som ga deg ideen om å skrive romanen?

– Denne romanen er selvbiografisk. Selve ideen til å faktisk skrive den, var det kjæresten min som hadde. Da jeg fortalte ham at jeg blir redd hver gang jeg løper, og hvorfor, syntes han jeg burde skrive om det. Så da gjorde jeg det, lydig som jeg er.

Hva er det du vil formidle til dine lesere med denne romanen?

– Romanen er en meditasjon over hvordan tragediene jeg har opplevd, preger meg. Med andre ord et ganske selvsentrert prosjekt, men jeg forsøker å trekke det opp til noe interessant også for leseren. Det interessante må i så fall ligge i mekanismene som ligger bak nevroser vi alle har. I mitt tilfelle: hvordan et gammelt traume henger sammen med at jeg blir redd hver gang jeg løper. Eller hvorfor jeg har en umettelig trang til å føde hundre barn når andre mødre jeg kjenner får de barna de skal ha og slår seg til ro med det. Og ikke minst om det er mulig å falle til ro med sorger som aldri forsvinner.

Var det tider med skrivesperre under arbeidet med romanen?

– Jeg får alltid et snev av skrivevegring etter første runde med redaktør, fordi jeg på det stadiumet blir mer og mer bevisst på at teksten jeg skriver kommer til å bli en bok som skal gis ut. Den prestasjonsangsten som følger med, kan være ganske hemmende. Jeg fortsetter å skrive fordi jeg vet at vegringen kommer – og at den vil gå over.

Er det noe spesielt som kjennetegner din måte å jobbe på?

– Jeg er relativt raptusstyrt når jeg jobber, og skriver i grunn best i perioder forholdene ikke ligger helt til rette for skriving. Hvis jeg har for mange andre ting jeg må gjøre, blir skrivingen noe jeg trekkes og lengter ekstra sterkt mot. Har jeg derimot et hav av tid, kan jeg sitte og stirre på den blanke skjermen uten å få ned et eneste ord.

Hvem eller hva har inspirert deg til å bli forfatter?

– At jeg leste mye som barn og ungdom la nok grunnlaget for den svimlende tanken om å selv bli forfatter. Da jeg var sytten, leste jeg alle bøkene til Lars Saabye Christiensen, og det var nok også i den perioden jeg tenkte den tanken ferdig: at det var skriving jeg skulle holde på med.

Hva tenker du om kunstig intelligens i kunsten?

– Etter min mening hører ikke kunstig intelligens hjemme i kunsten overhodet. Tvert imot er kunsten det motsatte av det vi ser KI holde på med nå. Det er ikke skapende, og heller ikke menneskelig. Jeg tror derfor heller ikke at kunstig intelligens kommer til å være en trussel mot kunst, men at vi forhåpentligvis vil sette enda mer pris på det autentiske.

Kan du nevne én person du håper leser boken?

– Jeg håper mamma leser den. Hun er ikke bare en kritisk og god leser, men også en leser jeg bryr meg om hva synes om det jeg skriver.

Finnes det en bok du vil anbefale andre å lese?

– Nicolai Houms debutroman Knekk nakken, min venn, som jeg synes er den beste boken han hittil har skrevet.

Hvilken bok leser du selv, akkurat nå?

– Akkurat nå leser jeg Peel Me a Lotus av Charmian Clift, fra tiden hun og George Johnston bodde på Hydra.