– De ambivalente følelsene er kanskje tabubelagte etter forelderens død. Men de er der, høyst reelle, og trenger å utsies og kjennes på

Hva handler romanen om?

– Det er en roman om en datters forsoningstokt etter morens død, og om litteraturens muligheter til å legge historiens brikker på nytt, i ulike, utforskende mønstre, og slik bidra til et frigjørende perspektivskift.

– Mange har påpekt, spesielt i sommerens debattserie om krevende relasjoner som ender i brudd mellom voksne barn og foreldrene, betydningen av å arbeide mot forsoning, gjennom å forsøke å forstå foreldrene, historien som ligger bak deres adferd. Men forsoningsforsøk innebærer en dobbel utfordring: Først skal det rigges en forsoningsscene, et rom der man kan sette seg ned og snakke i reell dialog, så skal man overvinne kvalene for å berøre det vonde stoffet. Mange kommer ikke gjennom den første hindringen. Mor eller far er ikke tilgjengelig, vil ikke lytte. Hovedpersonen i romanen min, terapeutdatteren Marie, kommer heller ikke til orde med sin historie, og når moren blir alderssvekket, går samtalen i stå. Maries forsoningstokt fortsetter derfor etter morens død, i minnearbeid og skrift. Når hun minnes morens historier fra andre verdenskrig, og bruker krigen nærmest systematisk som fortolkningsmodell for å forklare morens fravær, blir hun tidvis nesten mer mors advokat enn sin egen. I diplomatrollen står hun i en innvendig krig: mellom diplomaten som påtar seg ansvar for forsoningen og hennes eget selv som kjemper for å bli hørt med sin historie.

– Hun innser derfor at hun også må skrive frem jenta hun en gang var, og begynner å nøste i tre parallelle dagbøker hun skrev den gang. Når hun kryssleser dem, ser hun at hun i skriften kunne legge et slør over alt skremmende.

– Bevisstgjøringen hun søker gjennom å nøste i morens og i sin egen fortid, blir en måte å forsones med mor på, men også med eget liv.

Er det noe i ditt eget liv eller i samtiden som ga deg ideen om å skrive romanen?

– Prosjektene jeg har jobbet med siden jeg mistet moren min for fire år siden, er preget av det oppryddingsarbeidet som gjerne settes i gang i en når den siste forelderen går bort. Man begynner å rydde opp i livet og samtidig utforske mønstre bakover i tiden, i generasjonene man er en del av.

– Jeg er opptatt av minnenes skjørhet, upålitelighet og samtidig muligheter, av historiefortelling som en måte å restaurere og gjenerobre noe tapt på, en vei til forsoning med egen historie. Marie forsøker å legge puslespillets brikker gang på gang, fordi summen, den opplevde helheten, lindringen, avhenger av måten de settes sammen på.

Hva er det du vil formidle til dine lesere med denne romanen?

– Jeg ønsker at leseren skal erfare hva som stiger ut av oksymoronet «forsoningstokt», for det er krig og forsoning samtidig. Det er et gjenerobringstokt: Marie ønsker å erobre det blikket og nærværet hun følte seg frastjålet som barn. Hun skriver det frem gjennom et blikk både på foreldrene og på seg selv som barn.

– Jeg ønsker å anskueliggjøre de sammensatte følelsene i et forsoningstokt; det er opprør, løsrivelse og forsoning samtidig, megling og kamp for å stadfeste egen historie. Det går an å være skuffet, kanskje rasende på en forelder, og samtidig føle savn og kjærlighet. De ambivalente følelsene er kanskje tabubelagte etter forelderens død. Men de er der, høyst reelle, og trenger å utsies og kjennes på.

Var det tider med skrivesperre under arbeidet med romanen?

– Jeg har så godt som aldri skrivesperre, men dette prosjektet har tidvis vært gjenstridig. Jeg kviet meg for å gå inn i det, og samtidig følte jeg at det var ingen vei tilbake, det måtte fullføres. Tidvis følte jeg store kvaler rundt visse scener, men bestemte meg for å la kvalene bli en del av historien. Jeg la kvalene inn i romanen, lot fortelleren ikke bare utfordre dem, men undersøke årsakene, og slik dukket nye sammenhenger opp.

Er det noe spesielt som kjennetegner din måte å jobbe på?

– Å skrive en roman begynner ofte med at jeg finner en grunnleggende brikke i historien. Når en slik brikke kommer til syne, må den ha kraft og klarhet nok i seg til at andre brikker kommer og legger seg rundt den. Denne romanen startet med at setningen «Jeg kan ikke se mor noe sted» kom til meg, og med den kom en scene: en eldre kvinne står ute på gaten og venter i villrede. Samtidig fremstår setningen som et fortvilt rop: man ser for seg et forvillet og forlatt barn som søker etter mor. Setningen, som ble romanens tittel, ble romanens første grunnscene, og senere dens grunnstemning.

Hvem eller hva har inspirert deg til å bli forfatter?

– Jeg begynte å skrive dikt i tenårene, og romaner fra tjueårene. Siden jeg vokste opp med terapeutforeldre, ble jeg tidlig bevisst at når mennesket mangler språk for å utsi det vonde, blir det vonde i livet så overveldende at mennesket kan bli sykt, fordi det føler seg alene. Samtidig gikk det opp for meg at det vonde kan skrives. Det kan leses. Og det kan lekes, i språk, i skrift. Slik løftes det ut i et rom vi deler med andre, og slik blir det lettere å være i. Det var derfor lekne, eksperimentelle forfattere som utforsker eksistensielle spørsmål som inspirerte meg, Georges Perec spesielt, men også Milan Kundera. J.M.G. Le Clézio lærte meg noe grunnleggende om rytmens rolle i all tekstskapning. Lars Amund Vaage befestet min tro på litteraturen. Vigdis Hjorth og Siri Hustvedt har lært meg mye om å skildre eksistensielle drama med analytisk klokskap og stort fortellerdriv; de har gitt meg mot.

Hva tenker du om kunstig intelligens i kunsten?

– Kunst er uløselig knyttet til menneskelig erfaring, særegenhet og kreativitet, og en maskin vil aldri kunne skape på samme måte. Til innsamling og strukturering av informasjon har KI-verktøy en viss nytte, men ferdige tekstprodukter laget av KI må alltid kvalitetsikres, ofte rettes, av menneskelig intelligens. Selv om vi i dag kan le av klisjeene og klossetheten til KI-skapte tekster, er det viktig å ha en bevissthet rundt og en strategi overfor muligheten for at KI-verktøy kan misbrukes, destruktivt og manipulerende, på måter som kan forringe kunst og menneskelige uttrykk.

Kan du nevne én person du håper leser boken?

– Vigdis Hjorth fordi ingen andre norske forfattere har skildret forsoningstoktet med mor så intenst og dypt som henne i roman etter roman. Hun leste min forrige roman, og jeg håper hun også vil lese denne. Jeg håper den også blir lest av terapeuter, for eksempel av Sissel Gran, og, hvis den blir oversatt, av Martin Miller, som siteres i romanens epigraf; hans eget forsoningstokt, i selvbiografien om den verdenskjente terapeutmoren Alice Miller, har vært til stor inspirasjon.

Finnes det en bok du vil anbefale andre å lese?

– Jeg skulle gjerne anbefalt flere bøker av Nathalie Sarraute, Georges Perec, J.M.G. Le Clézio, Annie Ernaux, men må jeg velge én bok, velger jeg fjorårets største leseopplevelse, den franske forfatteren Neige Sinnos Trist tiger, som ble en sensasjon etter å ha fått flere prestisjefylte priser. Hun gir en rystende skildring og en briljant analyse av hva som skjer med og rundt et barn som blir utsatt for overgrep. Vi ledes gjennom forfatterens kvaler og overveielser, og får våre forventninger og fordommer speilet i dem. Hun tar i bruk litterære referanser for å forklare mekanismene, eksempelvis Nabokovs Lolita, og skriver innsiktsfullt om skjevfordelingen av interesse og empati med overgriper fremfor offer, ved å leve seg inn i overgriperens perspektiv. En særdeles klok, rystende og perspektivutvidende roman.

Hvilken bok leser du selv, akkurat nå?

– Portrett av en ukjent, Nathalie Sarrautes første roman, der hun utforsker i romanform tropismemekanismene hun beskrev i debutverket Tropismer. Evig aktuell og inspirerende.