Eirin Betten: – Og her sitter vi, med bøyd nakke og ser på reels og TikTok og er med på leken

Hva handler romanen om?

– Romanen handler om Ada og Georg, et samboerpar i 30-årene, som på grunn av Adas jobb må håndtere en smartboks ved navn Metis. Metis er en digital bevissthet. Den lytter og ser, og det som til slutt utspiller seg er et tydelig spill mellom vårt menneskelige, feilbarlige minne og det digitale minnet som fungerer mer som en konkret rapport av hendelser. Men Metis er smartere enn som så, eller dummere. Ved å gå i samtale med Metis, avslører både Ada, Georg og Metis seg for hverandre, og må på ulikt vis håndtere dette. Jeg ønsket å gå nærmere inn i teknologiens inntreden i våre liv, som har skjedd så gradvis, men også så raskt, at vi som samfunn nærmest ubemerket skapte urovekkende forhold til hvordan vi anvender teknologien, som om vår bruk skulle være konsekvensløs.

Er det noe i ditt eget liv eller i samtiden som ga deg ideen om å skrive romanen?

– Fra da jeg logget på Facebook for første gang i 2007, til min første iPhone, til vi begynte å omtale mennesker som «du er produktet». Algoritmer, PC-bruk i skolen, en svekket konsentrasjonsevne; hvordan algoritmer kartlegger brukermønster og er delaktig i å forme våre meninger, vår moral. Hvordan teknologien og det politiske landskapet lever med hverandre som i en speilsal: forvridde bilder av hva som er rett og galt, politisk egeninteresse og navlebeskuende mennesker som blir valgt inn i politiske verv for å ta beslutninger for en bedre verden, og her sitter vi, med bøyd nakke og ser på reels og TikTok og er med på leken. Dette er bare ingressen.

Hva er det du vil formidle til dine lesere med denne romanen?

– Det er ingen enkel ting jeg vil formidle til leseren. Det må nesten leseren finne ut av selv. Men det er tydelige ideer som formidles, og da er det opp til leseren hvordan de selv velger å tolke og/eller anvende dem.

Var det tider med skrivesperre under arbeidet med romanen?

– Ikke egentlig. Jeg arbeider også som lærer (det opptar mye tid) og har utgitt en rekke essays samtidig som jeg skrev denne romanen. Jeg har hatt perioder hvor jeg ikke har skrevet noe, men da leser jeg, og opplever ikke tiden hvor jeg ikke skriver, som unyttig.

Er det noe spesielt som kjennetegner din måte å jobbe på?

– Jeg må ha en konkret start før jeg vet hvor historien skal videre. Jeg kartlegger ikke hele romanen før jeg begynner, for jeg begynner vanligvis med en idé eller et bilde, kanskje et tema, noe jeg vil utforske. Det første kapittelet tar alltid lang tid å skrive, for jeg må skrive det så mange ganger. Her finner jeg både karakteren(e) og formen på romanen.

Hvem eller hva har inspirert deg til å bli forfatter?

– Lesingen. Hva ellers? Har alltid lest veldig mye. Jeg liker en god bok, både som objekt og noe som utfordrer fantasien og måten jeg tenker på. Det å holde en bok, dens tyngde, se på bøker, bla i bøker, ulike fonter osv. Jeg kan la være å lese en bok om jeg ikke liker hvordan den er trykt eller hvordan den føles når jeg holder den, eller om omslaget er spesielt stygt. Da kan det hende jeg leter etter en annen utgivelse. Jeg gleder meg fortsatt til hva en bok kan inneholde. Om man virkelig liker å lese, tror jeg ikke denne følelsen forsvinner. Jeg håper virkelig ikke det.

– Lesingen kommer også før forfatteren dannes. Lesingen kommer også før de gode tankene og ideene formes. Da jeg studerte engelsk, tenkte jeg ikke at «jeg vil bli forfatter», men heller at jeg ville jobbe med litteratur, jobbe med ideene, forstå hva litteraturen innebar. Jeg er litt usikker på om jeg liker tanken om at viljen til å bli forfatter kommer før man innser litteraturens kraft, og hva det vil si å være en god leser.

Hva tenker du om kunstig intelligens i kunsten?

– Jeg tror ikke det blir så dystopisk som mange antar. Vi må nok forholde oss til den, men det er faktisk et politisk valg å benytte seg av den. Det går helt fint å si nei takk, jeg velger å gjøre denne jobben selv. Alt må ikke være så tidseffektivt. Kanskje er det naivt, men vi mennesker liker faktisk å jobbe. Vi liker å ha noe holde på med. Den passiviteten som vil komme om vi hele tiden velger minste motstands vei, kommer til å irritere oss. Dessuten liker vi også at ting ikke er helt «perfekt». Det at noe er litt feil, er også svært interessant. Dessuten er jo KI i seg selv, veldig uinteressant, utenom på det medisinske feltet. Der tror jeg KI vil være til stor nytte.

Kan du nevne én person du håper leser boken?

– Min gamle veileder fra masteren, og jeg vet at han vil lese. Han er nok den skarpeste leseren jeg kjenner.

Finnes det en bok du vil anbefale andre å lese?

– Kommer alltid til anbefale White Noise av Don DeLillo og The Waves av Virginia Woolf. To bøker man aldri blir ferdig med å lese.

Hvilken bok leser du selv, akkurat nå?

– Jeg leser alltid flere bøker samtidig. Så på nattbordet nå ligger: Min bokvärld av Kerstin Ekman, Saturns ringer av W. G. Sebald. Dagbøkene til Joyce Carol Oates, Attention av Joshua Cohen, dagbøkene til Patricia Highsmith, Tess of the D'ubervilles av Thomas Hardy og Girls in their married bliss av Edna O'Brien. Jeg leser etter hva jeg føler for.