Eivind Riise Hauge har sitt daglige virke i fengsel. Det bærer hans nyeste roman preg av

Hva handler romanen om?

– Dette er en frittstående oppfølger til romanen Korrektur av et sorgens kapittel (2021). Den handler om serieforbryteren Halvard Borge – som stadig sitter i varetekt – men som nå er innlagt på sykehus etter at han hadde et illebefinnende i fengsel. Sykehus er en liten smak av frihet. Men så handler også boken om litteraturviter Thomas Larsen som leder et tverrfaglig forskningsprosjekt. Thomas er opptatt av vaneforbryterens rettssikkerhet. Gjennom prosjektet kommer han over Borges saker. Han analyserer dommer og mener å finne både feil og uregelmessigheter i dokumentene.

Er det noe i ditt eget liv eller i samtiden som ga deg ideen om å skrive romanen?

– Ja, det er jo flere ting. For det første har jeg mitt daglige virke nettopp i fengsel, hvor jeg drifter biblioteket og jobber som formidler. Videre er jeg engasjert i spørsmål om forbrytelse og straff, dommer på sviktende grunnlag, straffeutmåling, psykiatriske diagnoser over en lav sko, etc. Og dette: hvorfor må man ut av rettsvesenet, hvorfor må man overlate jobben til andre yrkesgrupper om justismord skal oppklares?

Hva er det du vil formidle til dine lesere med denne romanen?

– Hm. Ikke undervurder en fengselsfugl! De sitter på unike erfaringer og derfor ofte også andre kunnskaper enn mannen i gata. Så vil jeg også løfte slike spørsmål som skildret over her. Thomas postulerer at beviskravene senkes når det gjelder forhenværende straffedømte, og snarere erstattes med synsing. Mennesker dømmes fordi man mener det er sannsynlig at ugjerningen er begått av vedkommende, selv om det ikke lar seg bevise.

Var det tider med skrivesperre under arbeidet med romanen?

– Ikke egentlig skrivesperre denne gangen, men det var jo utfordringer, hjelpe meg, masse utfordringer. Som da redaktøren min påpekte at det var større strukturelle ting. Store omskrivinger, omrokkeringer og i det hele tatt som måtte til. Men da stakk jeg av en helg, satte meg på et hotell og jobbet – kun avbrutt av nødvendige måltider. Ah, og bading. Det var et absolutt og ufravikelig krav til hotellet: badekar, goddammit.

Er det noe spesielt som kjennetegner din måte å jobbe på?

– Jeg grubler gjerne ganske lenge på en ide før jeg begynner å skrive. Jeg er ikke av dem som nyter å skrive for så å legge det i skuffen og ha glede av det. Tvert imot synes jeg ofte det er et blodslit å skrive og ikke noe jeg setter i gang med for moro skyld. Jeg skriver først når jeg har grublet meg et stykke, når jeg «vet» at dette kan det bli bok av.

Hvem eller hva har inspirert deg til å bli forfatter?

– Jeg var et fantasirikt barn. Elsket folkeeventyr. Farmor fortalte historier om de underjordiske. Da jeg ble introdusert for Tolkien ved tiårsalderen, var det livsomveltende. Tenk at man kan skrive på denne måten, dikte opp sin egen verden. Så leste jeg Bjørneboe, og så leste jeg Hamsun og Laxness, Thomas Manns Trolldomsfjellet. Jeg synes jo fortsatt at det vesentlige av samtidslitteraturen har litt å gå på sammenlignet med de store verkene fra 1900-tallet. Det må være lov å si.

Hva tenker du om kunstig intelligens i kunsten?

– Ikke at jeg har mye greie på det, men det er jo synd hvis vi skulle bli overflødige.

Kan du nevne én person du håper leser boken?

– En eller annen kritiker i NRK. Av en eller annen grunn har de aldri anmeldt noe jeg har skrevet. Jeg som har betalt lisensen min og vært trofast i alle de år.

Finnes det en bok du vil anbefale andre å lese?

– Magnus Grova Søilen, Rosefrykt. Diktsamling. Helt original forfatter. To tyske fjellklatrere i mellomkrigstiden som skal bestige fjellet Eiger. Nordwand. Livsfarlig. Fortellende dikt. En fabelaktig bok.

Hvilken bok leser du selv, akkurat nå?

– Fjellet, geværet, vannet. Av Lars Ramslie. Bra greier.