Etter at debutromanen kom ut, ville Linda Sandbæk gjemme seg bort – redd for at den indre friheten hun har funnet, som hun kan skrive i, skulle forsvinne

Hva handler romanen om?

– Mødre og barn. Tradisjon, brudd, kunnskap og uorden. Vi følger en psykolog og moren hennes gjennom en intens periode før jul. Moren, som bodde på barnehjem i oppveksten, havner på institusjon igjen, denne gangen ved siden av det psykiatriske sykehuset der datteren jobber. Psykologen i Terapeutens jul møter pasienter som er veldig syke, men som det ikke finnes sengeplasser til. Og hun møter folk som virker friskere enn hennes egen familie, men som allikevel føler seg plaget og fremmer krav om behandling. Hun mislykkes når kollegaer skal vurdere hennes ferdigheter som mor i et forskningsprosjekt. I møte med livets kaotiske terreng går psykologens kart i oppløsning.

Er det noe i ditt eget liv eller i samtiden som ga deg ideen om å skrive romanen?

– Jeg jobbet tidligere som psykolog, flesteparten av årene på Diakonhjemmet sykehus i Oslo vest, som er miljøet jeg dikter om. Hjelperrollen interesserer meg: mennesker som ikke blåser ut følelsene sine, som tar på seg skyld og blir kontainere for andres ønsker og frustrasjoner. Og kravet vi mennesker bærer i oss om å bli elsket. Hva skjer med fellesskapet når kjærligheten institusjonaliseres og profesjonaliseres? Tittelen Terapeutens jul dukket opp som en metafor for posisjonen psykologien har fått i samfunnet. Psykologenes høytid er året rundt, alt er blitt psykisk – snakk om det. Med et språk som forstår og behandler bort lidelse, heller enn å sette spørsmålstegn ved den, kan vi legge samtidens problemer over på individet. Jeg ville skrive en fortelling gjennom og bortenfor ordene vi bruker i terapi. Men romanen startet ikke med en overordnet ide eller plan. Det fantes noen barndomsscener, og jeg skrev derfra.

Hva er det du vil formidle til dine lesere med denne romanen?

– I skjønnlitteraturen finnes et mellomrom mellom ord og budskap der leseren kan finne sin egen opplevelse. Jeg håper det er en bok som er god å være i, og tenke med. Når "friske" følelser og reaksjoner er nesten utilgjengelig i kulturen– hva er hjelpsomt da? Hva skal være psykologiens plass?

Var det tider med skrivesperre under arbeidet med romanen?

– Nei, jeg arbeider som rytter og fjording, jevnt og trutt. Noen frenetiske perioder hvor jeg setter i galopp og seletøyet kommer i uorden, men så tusler vi tilbake til stien vår igjen. Ukene etter at boken var ferdig derimot, det var fælt, jeg kjente meg så tom. Heldigvis har jeg kommet inn i skrivingen igjen – det kommer en ny roman.

Er det noe spesielt som kjennetegner din måte å jobbe på?

– Jeg vet ikke om det er så spesielt, men jeg begynner i det små. Jeg skriver ut et inntrykk, indre bilde, en dialog eller en drøm. Noen ganger blir det til lengre fortellinger. Og i dette tilfellet forsto jeg – godt hjulpet av redaktør Kari Joynt – at det jeg skrev var en roman. Og så veksler jeg mellom uhemmet, heftig dagbokskriving og omskrivinger hvor jeg er temmelig streng.

Hvem eller hva har inspirert deg til å bli forfatter?

– Gleden ved å lese og skrive. Skrivingen starter ofte når jeg er overveldet og vil finne ord for det jeg opplever. Jeg liker å gjøre erfaringen om til noe annet. Og så hadde jeg en lærer på ungdomsskolen som oppmuntret meg.

Når skjønte du at du ville bli forfatter?

– Jeg har alltid skrevet og villet skrive bedre, men jeg har gjort det stort sett i skjul – samtidig som jeg har vært datter, kjæreste, mor, servitør, psykolog, og så videre. Etter at romanen kom ut i høst, ville jeg gjemme meg bort så mye som mulig. Redd for at den indre friheten jeg har funnet, som jeg kan skrive i, skulle forsvinne. Jeg turte ikke å gå på forlagsfest og var redd for omtale. Nå har det roet seg. Jeg innser at jeg vil dele det jeg har laget, at det er noe annet, men en del av et litterært prosjekt. Jeg rødmer ikke fullt så mye lenger når noen kaller meg forfatter. Bøker gjør det mulig å tenke, føle og skrive, også etter at jeg har stått frem som en som skriver.

Hva tenker du om kunstig intelligens i kunsten?

– Jeg liker ikke ideen og skjermer meg fra kunnskapen. Som mor er min erfaring at innsats, omtanke og skapertrang hemmes av digitaliseringen.

Kan du nevne én person du håper leser boken?

– Flere gode kritikere. Den som skriver, trenger andres blikk på teksten. Bøker trenger omtale for å bli lest.

Finnes det en bok du vil anbefale andre å lese?

– En god kvinnes kjærlighet av Alice Munro. Alle novellene hennes åpner noe opp i meg.

Hvilken bok leser du selv, akkurat nå?

– Hannah Arendt: Life is a Narrative av Julia Kristeva.