Grethe Fatima Syéd om å miste noen man er glad i, om et far-datter-forhold, om alzheimer og om norsk innvandringshistorie

Hva handler diktsamlingen om?

– Den handler om flere ting: om å miste noen man er glad i, om et far-datter-forhold, om alzheimer og om norsk innvandringshistorie. Dessuten håper jeg den handler om noe jeg ikke har oversikt over her og nå.

Er det noe i ditt eget liv eller i samtiden som ga deg ideen om å skrive boka?

– Her må svaret bli omtrent det samme som over. Men jeg kan konkretisere: Jeg begynte å skrive disse diktene da min far døde i 2016. Etter hvert ballet det på seg med en god del om døendeomsorg og et metanivå om det å skrive, om etterlattefortellinger og traumelitteratur, og, etter at jeg i 2017-18 tok barna mine med til India, landet der min far ble født men aldri tok oss med til, hadde jeg et ganske stort sakprosamanus på gang. Som vi alle vet, er vilkårene for sakprosa nokså skrinne i dette landet, så det ble lagt i en skuff. Men jeg har ikke låst den og kastet nøkkelen, for å si det på den måten.

Hva er det du vil formidle til dine lesere med denne boka?

– Jeg håper å si noe om kompleksiteten i det å være til. Om hvordan vi trenger disse fortellingene vi omgir oss med hele tiden, som både må være helt sanne, men samtidig aldri kan være det, og heller ikke bør være det, i den forstand at de faller til ro og dør. Så håper jeg at jeg kan skape bilder i hodet til den som leser, assosiasjoner, minner, klanger, som kan være gode å være i. Jeg håper både at boken spriker vilt og at jeg har klart å smi diktene sammen til en helhet som på en eller annen måte, gjerne en skakk og bevegelig måte, gir mening.

Var det tider med skrivesperre under arbeidet med boka?

– Ikke direkte skrivesperre, men — livet skjer, andre tekster skjer, at man trenger penger skjer.

Er det noe spesielt som kjennetegner din måte å jobbe på?

– Jeg tror jeg har minst førti baller i luften samtidig. Jeg vet ikke om det er spesielt for meg, men det er i alle fall sånn jeg arbeider. Det har sine gode og dårlige sider, for å si det på den måten: De ulike prosjektene gir energi inn i hverandre, men det kan også lekke noe voldsomt, når et av dem krever mer enn det er behagelig å gi til et visst tidspunkt.

Hvem eller hva har inspirert deg til å bli forfatter?

– Jeg tror det er Jonathan Franzen som skriver et sted hvordan det er to typer forfattere: De som er lesere først og leser og leser og leser så mye at det nesten virker som om det blir et overtrykk av det, og de som skriver nesten uten å ha lest, fordi trykket er der av andre grunner. Jeg tilhører første typen.

Hva tenker du om kunstig intelligens i kunsten?

– Når jeg er i det kjekke hjørnet: Det samme som kunstig intelligens tenker om meg. Så er det minst tre andre hjørner i dette rommet.

Kan du nevne én person du håper leser boken?

– Brynjulf Jung Tjønn. Fordi det er en vennlig men bestemt hilsen til ham på s. 109.

Finnes det en bok du vil anbefale andre å lese?

– Jeg har en mistanke om at dette gjelder flere: Når jeg får dette spørsmålet, tenker jeg alltid Jeg? Bok? Jeg har da aldri lest noen bok? Det blir tomt i hodet. Men da jeg kikket på nærmeste hylle i bokhyllen, så jeg en hel liten stabel av Tessa Hadleys romaner og Tua Forsströms dikt. De kan jeg trygt anbefale.

Hvilken bok leser du selv, akkurat nå?

– Carl Gustav Jungs Memories, Dreams, Reflections, Erland Kiøsteruds Skjønnhetens økologi, Lotte Kirkebys Resten af sommeren og Inger Hagerups Østenfor kjærlighet, vestenfor drøm (jeg kommer med bok om henne i april!)