Jonas Hansen Meyer: Jeg har forsøkt å skrive en bok som jeg selv kunne tenke meg å lese, for å si det med en utmerket klisjé

Hva handler romanen om?

En døende far forsøker å hjelpe sin ufødte sønn å lykkes i det sosiale hierarkiet på ungdomsskolen. Han skriver et brev som sønnen skal åpne på 13-årsdagen. Romanen er dette brevet.

Er det noe i ditt eget liv eller i samtiden som ga deg ideen om å skrive romanen?

Nei, overhodet ikke. Ingenting.
Men samtidig: Selvfølgelig, alt!

«Det regnet. Det regnet ikke.»

Jeg har skrevet på intuisjon og forsøkt å la stemmen i romanen bestemme retning og utvikling. Ser man det hele på avstand er det naturlig å tenke at romanen er et konsentrat av inntrykk, innflytelser og stemmer i tiden som jeg har gitt en dikterisk form. Men jeg har ikke bevisst forsøkt å skrive meg opp mot tendenser verken i samtiden eller i mitt liv. Grunnidéen til teksten, en far som skriver et brev til en ufødt sønn, fikk jeg for 6 eller 7 år siden. Tilfeldighetene ville ha det til at jeg fikk mitt første barn omtrent samtidig som romanen kom ut.

Hva er det du vil formidle til dine lesere med denne romanen?

Jeg har forsøkt å skrive en bok som jeg selv kunne tenke meg å lese, for å si det med en utmerket klisjé. Jeg har ofte hatt glede av å lese bøker med sterke, insisterende fortellere, gjerne upålitelige. Hovedpersonen i boken forsøker å formidle sin livsvisdom til sønnen. Mye av utfordringen i skrivearbeidet har vært å la den «livsvisdommen» få lov til å stå slik den er, og ikke gå inn og forsøke å gjøre den klokere, mer akseptabel, mer moralsk spiselig eller lignende.

Budskapet i boken er nok ikke å finne i selve meningsinnholdet, men i energien, hvordan språket er ladet, i hvilke retninger og i hvilken rytme fortellingen bukter seg. Hva dette budskapet er, blir opp til hver enkelt leser å «føle på kroppen» gjennom lesningen.

Var det tider med skrivesperre under arbeidet med romanen?

Aldri skrivesperre, men prosessen har tatt tid, sannsynligvis fordi jeg har gjort mange andre ting (for mange?) samtidig som jeg har skrevet boken. Grunnen til at jeg allikevel hele tiden har kommet tilbake til teksten, er fordi grunnideen – den tydelige fortellerstemmen – var sterk nok og nærmest insisterte på retten til å bli virkeliggjort. I tillegg var det uhyre viktig for meg i seg selv å fullføre og utgi min første bok.

Er det noe spesielt som kjennetegner din måte å jobbe på?

Litt er bedre enn ingenting. Dårlig er bedre enn flinkt. En splittet oppmerksomhet er også et kraftfullt våpen.

Hvem eller hva har inspirert deg til å bli forfatter?

Oi, det er så mange innflytelser. Sterke leseopplevelser i barndommen må ha vært viktig, her kan jeg nevne blant annet Astrid Lindgren og C.S. Lewis. I voksen alder særlig Kafka.

Men kanskje den sterkeste inspirasjonen er negativ: Jeg blir veldig misfornøyd med meg selv, livet og tingenes tilstand hvis jeg ikke skriver, hvis jeg ikke aktivt gjør noe for å realisere min skjebne som forfatter.

Når skjønte du at du ville bli forfatter?

Kanskje da jeg var 10 år. Men ikke målbevisst og forpliktende før jeg var omtrent 28. Dernest tok det meg 14 år å skrive en 178 siders roman, selv om det først var de siste 5 årene jeg jobbet målrettet med akkurat denne teksten.

Hva tenker du om kunstig intelligens i kunsten?

Jeg tenker mye på kunstig intelligens i kunsten. Hvis jeg skal begrense meg til litteraturen, har jeg til min lettelse begynt å gå virkelig lei av tekster der jeg synes å ane at ChatGPT har vært i bruk. Hvor presis den anelsen er, vet jeg ikke, men jeg blir faktisk mer og mer overbevist om at slitesterk litterær kvalitet ikke er mulig å skape ved hjelp av kunstig intelligens. Formellitteratur er en annen sak, der er vel den kunstige intelligensen allerede på full fart inn, slik den også er i journalistikken, i reklamen, i business og i politikken.

Kan du nevne én person du håper leser boken?

Det er så forbløffende mye litteratur som ikke tåler tidens tann, derfor er min drømmeleser en leser langt inn i fremtiden, la oss si om 200 år, eller i 2227 for å gjøre det mindre symmetrisk.

Det stimulerer meg veldig å tenke på boken jeg har skrevet som en form for tidskapsel som skal overleve skiftende trender, moter og tidsåndens forførende illusjoner.
Det fine er at for å få til det, kan man ikke eksplisitt prøve på det, man må på sett og vis glemme denne idealleseren, ja ta farvel med leseren allerede i forordet og skrive ut i fra et indre kompass. Her er det mystiske regler som gjelder ganske enkelt fordi eksistensen alltid dypest sett vil være et mysterium.

Jeg har fått mange anmeldelser av min debutbok, men det er fortsatt mange aspekter ved boken som ikke enda har blitt utesket, men som ligger der tilgjengelig, som gigantiske urørte oljefelt som fremtidige generasjoner kan få gleden av å pumpe opp i åndelige plattformer som deretter kan føres videre via sjelelige rør mot fastere land eller lastes over på det usynliges tankskip for videre transport inn mot kjernen av det menneskelige prosjekt.

Finnes det en bok du vil anbefale andre å lese?

Jeg anbefaler alle å lese en bok innenfor et felt man normalt ikke interesser seg for, men som samtidig pirrer nysgjerrigheten. Dette er fordi alt henger sammen med alt, og å følge nysgjerrigheten inn i uutforskede strøk er en av flere veier til livsfylde.

Hvilken bok leser du selv, akkurat nå?

 Jeg må alltid gråte (metaforisk) når jeg svarer på det spørsmålet fordi det minner meg på hvor flyktig min oppmerksomhet er, min manglende evne til å fastholde det essensielle, hvor flyktig livet er, snart er det over.

Jeg leser altfor mange bøker på en gang, det er så mye uforpliktende lesing! På toppen av bunken min ligger en bok jeg kjøpte rundt juletider i fjor og som jeg har lest litt i av og på det siste året: «Den sanne kristendom» av Johann Arndt utgitt av Lunde forlag. Arndt var en av heltene til Hans Nielsen Hauge. Det er en fascinerende bok både idehistorisk og med tanke på visdommen den forsøker å formidle.