Maria Kjos Fonn: – 1. januar i fjor satt jeg ved kjøkkenbordet, og min mann sa at jeg burde prøve å flytte romanen nærmere virkeligheten. Da løsnet det

Hva handler romanen om?

– Romanen handler om Margaret, som da hun var seks år, var vitne til at moren hadde tatt sitt eget liv. Margaret har prøvd å gjemme dette unna, for det hun er aller mest redd for, er å bli som moren. Men da hun begynner på medisin, og blir eksponert for døde kropper i disseksjon-undervisning, blir minnene fra barndommen sterkere. Hun utvikler vrangforestillinger, som er en forlengelse av fantasier hun har hatt siden barndommen. Det blir en krevende vei til å forstå, og til en viss grad forsone seg med, det som skjedde da hun var barn.

Er det noe i ditt eget liv eller i samtiden som ga deg ideen om å skrive romanen?

– Utgangspunktet var at en venninne tok sitt eget liv i 2020. Det stoffet trengte en form, og jeg liker ikke å skrive så nært opp til mitt eget liv. Dessuten har jeg selv erfaring med traumer, og selv om det Margaret opplever er noe helt annet enn jeg har opplevd, er det noen reaksjoner som ligner. Vi lever også i en kultur der veldig mye blir psykoloigsert og medikalisert. Jeg ville sette et eksistensielt traume inn i en legefamilie, og se hva som skjedde.

Hva er det du vil formidle til dine lesere med denne romanen?

– Jeg ville skrive om suicidalitet, helt rett fram. Jeg ville vise hvordan selvmordstanker kan bli nærmest avhengighetsskapende, uten at Margaret fullt og helt vil ta livet av seg – det er en flukt. En form for frakobling eller rus. Jeg ville også vise fram et psykotisk sinn, hvordan vrangforestillingene oppstår. Jon Fosse beskrev psykoser fantastisk i Melancholia. (del 1 om psykose, del 2 demenspsykose). Jeg ble inspirert til å prøve det samme.

Var det tider med skrivesperre under arbeidet med romanen?

– Jeg hadde veldig skrivesperre fordi jeg følte at jeg ikke kunne skrive den samme romanen igjen og igjen. Jeg ville prøve noe nytt, og begynte med en fantasy-fortelling om en som motvillig sto opp fra de døde. Jeg fikk det ikke helt til, og skrev en barnebok om døden, ville gjøre noe annet enn bare å skrive om heroin og overgrep. 1. januar i fjor satt jeg ved kjøkkenbordet, og min mann sa at jeg burde prøve å flytte romanen nærmere virkeligheten. 

– Da løsnet det, og jeg var tilbake der jeg skulle være: i død og elendighet.

Er det noe spesielt som kjennetegner din måte å jobbe på?

– Ekstremt ustrukturert. Jeg skriver akkurat det som faller meg inn i øyeblikket, og tenker ikke struktur før på slutten. Det skaper masse problemer når romanen skal finstilles, og jeg kan ikke fortsette sånn.

Hvem eller hva har inspirert deg til å bli forfatter?

– Jeg vet ikke, Disney, kanskje? Jeg skrev sanger og «dikt» og torturerte/underholdt min to år yngre bror med lange historier om prinsesser. Barnehagelæreren sa da jeg sluttet at jeg sikkert kom til å bli forfatter eller journalist. Jeg tok henne på ordet og ble begge deler.

Hva tenker du om kunstig intelligens i kunsten?

– Jeg spurte AI. Den var mot.

Kan du nevne én person du håper leser boken?

– Broren min. Han leser aldri sms-ene mine engang, og er ikke på Facebook. Vi har ikke et dårlig forhold, bare veldig fraværende. Han er forsker.

Finnes det en bok du vil anbefale andre å lese?

– Finans av Martin Svedman. Jeg synes den er kul og at forfatteren er kjekk.

Hvilken bok leser du selv, akkurat nå?

– Du lurer ikke meg av Marie Kinge. Veldig fin roman, om dyrlege-farens selvmord. Den har noen likhetstrekk med min roman, å miste en forelder til selvmord i en lege-/veterinærfamilie. Veldig sterkt portrett av faren.