– Når jeg nå ser tilbake, føler jeg at dette barndomstraumet både har hatt innvirkning på de beste og verste periodene av livet mitt

Hva handler romanen om?

– Jeg begynte med en helt enkel ramme – om to bortførte tenåringer som forelsker seg uten noen gang å ha sett hverandre, i den beksvarte kjelleren der de holdes fanget. Gutten klarer å rømme, men kan ikke finne tilbake til jenta. Politiet tror ikke at hun er virkelig, men han vet med seg selv at hun finnes. Det som følger, er en tjueseks år lang jakt på den forsvunne jenta og på seriemorderen som bortførte dem begge.

Er det noe i ditt eget liv eller i samtiden som ga deg ideen om å skrive romanen?

– Som liten ble jeg utsatt for vold; armen min ble brukket av en som skulle være en omsorgsperson, og jeg klarte ikke å fortelle noen om det eller å be om hjelp. Når jeg nå ser tilbake, føler jeg at dette barndomstraumet både har hatt innvirkning både på de beste og verste periodene av livet mitt. Jeg ønsket å utforske denne ideen gjennom karakteren Patch, som griper inn da han på vei til skolen ser en jente bli kidnappet. Hun kommer seg unna, og han blir bortført i stedet, og fra den dagen tar livet hans en helt annen retning.

Hva er det du vil formidle til dine lesere med denne romanen?

– Jeg tror at kjernen i historien er hvorvidt det kun er beslutningene vi tar som påvirker fremtiden, uavhengig av hva vi måtte ha opplevd av vonde ting. På den ene siden åpnes Patch’s verden av denne grufulle hendelsen; han forlater byen han kanskje ellers ikke ville ha forlatt, ser de vakreste ting, møter folk, forelsker seg og oppdager at han har et kunstnerisk talent – noe som definitivt ikke ville ha skjedd om han ikke hadde vært så modig. Og historien hans minner om min egen fordi jeg vet at jeg ikke ville ha vært her nå og besvart disse spørsmålene om jeg ikke hadde hatt mine egne traumer og gjennom dem funnet frem til skrivingen.

Var det tider med skrivesperre under arbeidet med romanen?

– Det tok meg fire måneder å finne slutten på historien, jeg klarte virkelig ikke å avslutte. Jeg kunne ikke ta farvel, jeg kunne ikke gi slipp. Etterpå følte jeg meg faktisk litt fortapt. Når jeg nå ser tilbake, tror jeg at fordi historien føltes så personlig, og fordi jeg ennå ikke var sikker på at de mørkeste kapitlene i mitt eget liv endelig var blitt fortalt, var jeg ikke klar for å skille meg av med karakterene mine. Først senere leste jeg helt tilfeldig en artikkel der jeg fant det jeg hadde vært på utkikk etter. Det føltes som et lykketreff. Men jeg vil ikke ødelegge slutten for deg, så du må lese boka for å finne ut hva jeg snakker om!

Er det noe spesielt som kjennetegner din måte å jobbe på?

– Dessverre ikke. Lenge, kanskje i flere år, er materialet ganske kaotisk. Og så, når jeg har blitt kjent med personene og hvordan de vil føle og reagere i enhver situasjon, begynner jeg å sy sammen fortellingen. Jeg skriver ikke i noen bestemt rekkefølge, jeg har bare grove skisser til scener som kanskje eller kanskje ikke ender opp i den ferdige historien. Og jeg skriver alt som føles riktig for meg. Jeg bruker også altfor lang tid på enkelte scener. Jeg har en tendens til å henge meg opp i detaljer. Det er et lite parti i boken der Patch jobber i en gruve, og jeg brukte ukevis på research før det ble kuttet ned til et enkelt avsnitt. Det samme gjør jeg med dyreliv, trær, planer, birøkting og ballett. Kort fortalt alt som forlenger prosessen inntil den blir uutholdelig. Jeg er litt som en katt som jakter på lyset fra en lommelykt.

Hvem eller hva har inspirert deg til å bli forfatter?

– Som tenåring ble jeg slått ned og knivstukket, og selv om de fysiske skadene ble helet, var det vanskeligere å bli ferdig med det mentale traumet. Jeg kjente ikke til begrepet PTSD, og jeg har aldri vært komfortabel med å be om hjelp. Etter å ha slitt i lang tid fant jeg en selvhjelpsbok som tok for seg skriving som terapi. Ideen var enkel nok. Du setter deg ned og skriver om den traumatiske hendelsen. Men så skal du endre de involverte personene til fiktive karakterer, settingen til det siste stedet du følte deg lykkelig, og slutten til noe som får deg til å føle deg bedre. Jeg drev med dette i femten år før jeg forsøkte å skrive en bok. Det er ikke å ta i å si at skriving har reddet livet mitt.

Hva tenker du om kunstig intelligens i kunsten?

– Jeg hadde nylig et arrangement hos Meta der vi diskuterte dette. Det er ikke noe jeg vet mye om, og bøkene mine har en tendens til å finne sted før internett ble funnet opp. Men jeg vet at ingenting vil kunne erstatte de menneskelige følelsene vi tar med oss i kunsten vi skaper. Er det naivt? Hvis en KI-ekspert mener noe annet, bøyer jeg meg for det.

Kan du nevne én person du håper leser boken?

– Barna mine. Akkurat nå er de ikke gamle nok, men jeg håper at de en dag kommer til finne frem boken og forstå (men kanskje ikke tilgi) hvorfor jeg gikk glipp av så mange skolearrangementer.

Finnes det en bok du vil anbefale andre å lese?

– I morgen og i morgen og i morgen er en bok jeg synes det er utrolig vanskelig å pitche. Den handler om venner og kjærlighet og dataspill, men det er ikke en kjærlighetshistorie, og den er ikke rettet mot gamere. Det er den boken jeg kjøper i jule- og bursdagsgave, eller om noen har en dårlig dag. Den er livsbejaende og vakker, og jeg synes egentlig Gabrielle Zevin etter hvert skylder meg en solid andel av royaltyen sin.

Hvilken bok leser du selv, akkurat nå?

– En bønn for Owen Meaney av John Irving. Den er enestående. Jeg har rundt hundre sider igjen, og jeg vet at jeg kommer til å bli knust. Jeg tenker på Owen også når jeg ikke leser, og det er alltid et tegn på god historiefortelling.

Hvordan oppleves det å få bøkene dine oversatt?

– Det er en drøm som går i oppfyllelse. Å ha så mange talentfulle mennesker med på laget som kan hjelpe meg å nå nye målgrupper, er helt fantastisk. Jeg er så heldig at jeg får reise rundt med boka og stadig se nye steder, og å snakke med nye lesere er virkelig en gave. Jeg er en veldig heldig forfatter!