Vegard Sæteren: 
– Jeg har nesten alltid jobba med folk som på forskjellige måter er i utsatte posisjoner

Hva handler romanen om?

– Terrenget handler om en samling folk som har rømt fra livene sine, de er kanskje litt utstøtte, triste, ensomme, og de går i en kolonne gjennom et øde landskap etter en fyr som heter Oggy. Særlig blir vi kjent med tre karakterer, Uri, Edwin og Sara, som går ved siden av hverandre og gradvis begynner å snakke. Etter hvert får vi vite mer om hva de stikker fra, og felles for dem er at de leter etter mening, retning, og antagelig også et slags samhold. Men er det mulig å stikke fra problemene sine? Dette er jo et klassisk tema, nesten en klisje, og man kan kanskje ane litt hvilken retning romanen går. Men jeg tror likevel at jeg fant noe i fortellingen som gjør den verdt å fortelle, den føltes veldig organisk da jeg skrev den, vilter og uforutsigbar, og fiksjonen bryter gjennom på steder som overraska meg underveis.

Er det noe i ditt eget liv eller i samtiden som ga deg ideen om å skrive romanen?

– Ikke en konkret hendelse. Men et viktig tema i boka er jo ensomhet, og det er vel absolutt et samtidsproblem. Eller så er det mye strev i livene til karakterene i boka, og jeg har nesten alltid jobba med folk som på forskjellige måter er i utsatte posisjoner. Det er ingen direkte link til dette i romanen, men det er helt sikkert en følelse som har sneket seg inn. Sånn sett skulle jeg kanskje ha gjort boka litt håpefull, men det er den ikke. Men den er kanskje litt morsom, og det er jo noe.

Hva er det du vil formidle til dine lesere med denne romanen?

– Ingenting, egentlig. Når jeg skriver, så må jeg bare skrive fortellingen på fortellingens egne premisser. Jeg kan ikke prøve å formidle noe, det lærte jeg da jeg skrev den første romanen min. Da hadde jeg periodevis tanker om hva ditt og datt betydde, men det ble bare rot. Så det slutta jeg med. Samtidig så håper jeg jo for all del at andre kan få noe ut av boka, og jeg håper også at det finnes flere nivåer å lese den på. Men jeg tror ikke veien dit er å ville formidle det ene eller andre. Ikke for meg, i hvert fall.

Var det tider med skrivesperre under arbeidet med romanen?

– Nei, det tror jeg ikke. Det finnes jo selvfølgelig mange vanskelige og frustrerende punkter i en sånn prosess, men jeg pleier ikke å stoppe opp når jeg først har begynt å skrive. Da hopper jeg heller litt fram og tilbake. Det største problemet er å komme i gang. Men det er en del praktiske utfordringer, tid, plikter, oppvask, osv. Samboeren min er for eksempel ikke alltid min største fan når jeg skriver, jeg kan bli ganske oppslukt. Det er så fantastisk deilig å skrive når det flyter.

Er det noe spesielt som kjennetegner din måte å jobbe på?

– Jeg prøver og feiler. Stryker mye. Hopper fram og tilbake i handlingen. Redigerer i en evighet. Og så er jeg åpen for det fantastiske, kanskje aller mest det, alle bøkene mine har noen fantastiske elementer i seg, og mye av jobbinga går ut på å finne måter å fortelle historien på som gjør dette mulig på en tilforlatelig måte. Fiksjonen må være sann! Men samtidig ikke. Det er for eksempel ingenting selvbiografiske ting i bøkene mine, det er jo kanskje også litt spesielt.

Hvem eller hva har inspirert deg til å bli forfatter?

– Drømmen om å slippe å ha en sjef. Men det har jeg ikke klart ennå.

Hva tenker du om kunstig intelligens i kunsten?

– Det samme som jeg tenker om fotografiet.

Kan du nevne én person du håper leser boken?

– Nei, det orker jeg ikke. Jeg ønsker alle lesere velkommen. Og jeg er veldig spent på hvordan forskjellige folk vil lese boka.

Finnes det en bok du vil anbefale andre å lese?

– Molloy av Samuel Beckett. Den er morsom, alvorlig, kaotisk, krystallklar.

Hvilken bok leser du selv, akkurat nå?

– Hvis det skulle komme et menneske av Thomas Korsgaard.