Ellen Mari Thelle: – Jeg vil først og fremst bare skrive en skikkelig bra roman

Hva handler romanen om?

– Romanen min handler om den nå noe og åtti år gamle Agnes som en formiddag i april blir møtt av en mann i blokka der hun bor som likner veldig på Bernard, kjæresten hun fikk i romanen Bernard banker på. Herman er lillebroren til Bernard. Han kan fortelle Agnes at foreldrene til Bernard ikke døde under andre verdenskrig, slik Bernard alltid trodde. De var jødiske, klarte å flykte til Sverige, men valgte etter krigen ikke å flytte hjem igjen. De hentet med andre ord aldri Bernard. Hva betyr det? Det er vel det jeg forsøker å utforske.

Er det noe i ditt eget liv eller i samtiden som ga deg ideen om å skrive romanen?

– Jeg tror ikke det var noe spesifikt i samtiden som ga meg ideen, men jeg har perioder der jeg leser mye om andre verdenskrig. I denne omgang var det særlig flyktningtransporten og innsatsen til sjåfører og grenseloser jeg leste meg opp på, og i en av bøkene jeg leste, sto det noe om at for noen norske jøder ble det vanskelig å flytte hjem igjen, fordi de hadde mistet alt. Da jeg leste det, skjønte jeg at der har jeg min siste roman om Bernard og Agnes.

Hva er det du vil formidle til dine lesere med denne romanen?

– Jeg vil ikke formidle noe bestemt. Jeg vil først og fremst bare skrive en skikkelig bra roman.

Var det tider med skrivesperre under arbeidet med romanen?

– Jeg har aldri skrivesperre. Men jeg tviler så klart mye underveis. Er dette noe bra? Vil noen lese dette? Men så kan man ikke tenke sånn, for da kommer skrivesperren snikende. Det handler om å gjøre skrivingen så enkel som mulig. I hvert fall for min del. Bare ha faste rutiner. Sende familien av gårde på skole og jobb. Rydde kjøkkenet. Koke en kopp kaffe. Sette på musikken. Og bare skrive.

Er det noe spesielt som kjennetegner din måte å jobbe på?

– Jeg er ikke redd når jeg skriver. Når jeg skriver, er jeg der jeg ønsker å være. Da er det bare å sette seg ned og kjøre på.

Hvem eller hva har inspirert deg til å bli forfatter?

– Av forfattere så er det nok Karl Ove Knausgård, først og fremst. Jeg ble helt satt ut av å lese Ute av verden på Interrail i 2001. Da skjønte jeg at litteratur var noe jeg ville jobbe med. At jeg også ville skrive. Ikke som ham, selv om debutromanen min er tydelig inspirert av Ute av verden, men jeg ville også finne et sånt rom, et skriverom. Gå inn og helt opp i det. Ellers blir jeg inspirert av andre bra bøker jeg leser, av musikk, av filmer, av familien min, av verden, av malere. Nå er det Cezanne som er blitt en favoritt. Jeg vil skrive sånn som han malte.

Hva tenker du om kunstig intelligens i kunsten?

– Jeg er ikke så redd for kunstig intelligens. Sikkert fordi jeg ikke kan nok om det og ikke er interessert i det. Men jeg tenker nok også at jeg ikke orker å bruke tid og energi på noe som er kommet for å bli. Det er vel en slags form for stille aksept.

Kan du nevne én person du håper leser boken?

– Jeg håper hun som intervjuet meg fra en musikklasse på dagen for utdelingen av Ungdommens Kritikerpris leser boken. Jeg husker ikke hva hun heter. Men hun hadde likt Bernard banker på. Hun hadde lest den så godt, og skjønt den, og hadde forberedt vilt mange bra spørsmål. Jeg håper hun leser boka, for jeg tror hun vil like Blindernveien 4 også.

Finnes det en bok du vil anbefale andre å lese?

– Den siste boka jeg leste var A moveable feast av Hemingway. Den kan jeg anbefale til alle som vil skrive og som er glad i Paris. Ellers vil jeg slå et slag for Mikkjel Fønhus. Han skriver helt fantastisk om dyr og norsk natur. Nå som naturtapet er så stort i Norge og verden, er det fint at romanene hans om jerver og gauper og villgås og bjørner og solefall og isbreer finnes, for om et ukjent antall hundre år, har vi kanskje ikke mer natur igjen, bare beskrivelsene av den. Da vil hvert ord av Fønhus være verdt en milliard stjerner.

Hvilken bok leser du selv, akkurat nå?

– Akkurat nå leser jeg Liv og skjebne av Vasilij Grossman.