Even Teistung: Kuren har vært innspill fra venner, fra redaktøren min, arbeidet mitt som kritiker – og den litteraturen jeg selv har lest

Hva handler romanen om?

– Endestasjoner handler om en fyr som grubler: over tilhørighet, hva man kommer fra og hvordan man ender opp der man ender opp, hva det vil si å være noens barn, og hvordan man blir forma av historien, kulturen og ens familie. Når fortelleren snubler over et gammelt bilde av sin tyske morfar som tenåring i naziuniform, blir han oppmerksom på hvor lite han vet om sin mors liv og selvforståelse. Derfra begynner han å minnes, og så ruller ballen – eller toget – på langs gjennom Tyskland, på leting og på flukt.

Er det noe i ditt eget liv eller i samtiden som ga deg ideen om å skrive romanen?

– Siden jeg begynte å lese seriøst som 19-åring har jeg vært dratt mot den tyske verdenen. Ikke kun fordi mora mi er tysk, men fordi jeg fant noe i litteraturen der som jeg stadig ville vende tilbake til; det er noe med måten å bygge setninger på som tiltaler meg. Som halvtysker har jeg dessuten vært interessert i den nesten usynlige annerledesheten som oppstår når man dras mellom to kulturer som på svært mange vis er veldig like, men samtidig svært forskjellige.

Hva er det du vil formidle til dine lesere med denne romanen?

– Tja, om boka leder noen til W.G. Sebalds forfatterskap, for eksempel, så blir jeg blid. Eller kanskje at det er fint i Tyskland?

Var det tider med skrivesperre under arbeidet med romanen?

– Om ikke skrivesperre, så lengre perioder med manglende arbeidslyst, for ikke å snakke om tid. Hardt arbeid er én ting, men romanskriving kan også være påfallende kjedelig. Kuren i disse mangelperiodene har vært innspill fra venner, fra redaktøren min, arbeidet mitt som kritiker – og den litteraturen jeg selv har lest, som på sitt beste kan ha en direkte oppkvikkende effekt.

Er det noe spesielt som kjennetegner din måte å jobbe på?

– Jeg pleier å si at jeg er ganske lat – det er sikkert en sannhet med modifikasjoner, men jeg jobber i alle fall sporadisk og ukonsentrert, når jeg har tid og lyst. Og det varierer, for å si det mildt.

Hvem eller hva har inspirert deg til å bli forfatter?

– Da jeg var redaktør i BLA – Bokvennen Litterær Avis, pleide vi av og til å samle redaksjonen til middager hjemme hos en av oss. Mens noen av oss kokkelerte, satt de andre og prata, og praten gikk alltid om skriving. Et gjennomgangsmoment var alles erkjennelse av å alltid ha skrevet, alltid villet skrive, ofte drømt om å bli forfatter fra tidlig av. Jeg kjente meg ikke igjen i det hele tatt. Da mine søsken og jeg lagde marsipanfigurer som barn, lagde jeg små grå flate kladder; min far spurte, jeg sa det var propper til badekaret. Svak på kreativitet, med andre ord. Men jeg begynte å like å skrive på ungdomsskolen, kåserier spesifikt, og fikk etter hvert dreisen på det – og da jeg som 19-åring plukka Joseph Conrads Heart of Darkness ut av hylla hjemme, og leste den i et sug i romjula mens jeg hørte på Nicos Desertshore, var det liksom gjort, et frø var planta. Med Kafka våren etterpå ble jeg fylt av overmot og tenkte jeg kunne gjøre det selv – resultatene ble selvsagt elendige. Men heller enn å ha blitt inspirert til å «bli forfatter», som jeg ikke føler at jeg er, forsto jeg at jeg elsker litteraturen.

Når skjønte du at du ville bli forfatter?

–  Jamfør forrige svar: Jeg er fortsatt usikker på om jeg vil det.

Hva tenker du om kunstig intelligens i kunsten?

–  Knapt noe som helst!

Kan du nevne én person du håper leser boken?

– I det nokså usannsynlige tilfellet at boka ender i tysk språkdrakt, hadde det jo vært stas om Jenny Erpenbeck – en av vår tids aller fremste forfattere – hadde kasta sitt blikk på den, bare sånn fordi? På mer beskjedent plan kan jeg slenge inn min Klassekampen-kritikerkollega Geir Pollen, en kresen stilist hvis bøker jeg har hatt stor glede av å lese de siste to årene, og som jeg kjenner meg påfallende hjemme i.

Finnes det en bok du vil anbefale andre å lese?

– Jeg smekker på to! W.G. Sebalds De utvandrede og Jenny Erpenbecks Alle dagers ende, som ganske enkelt er to av de beste bøkene jeg noensinne har lest, hver på sitt vis. De åpner seg på ny ved hver gjennomlesing. Kudos til oversetterne Pollen og Ute Neumann for innsatsen de har lagt inn!

Hvilken bok leser du selv, akkurat nå?

– Jeg er en tredjedel uti Hannah Arendts Totalitarismens opprinnelse, oversatt av Arild Linneberg og Janne Sund. Nok en anbefaling, nødvendigvis!