– Hadde det ikke vært for at redaktøren min forventa å få en bok, hadde jeg sikkert sittet der oppe fortsatt, på skriverommet, vill i blikket

Hva handler romanen om?

– Dette er først og fremst en roman om en familie som på ulike måter er prega av vold – å ha blitt utsatt for den, eller å ha vært vitne til den. Romanen åpner i ei nåtid, der forteller og lillesøster Molli er voksen, storebror Bill ligger på sjukehus, og mamma Karla og stefar Frank fortsatt bor i et blått hus midt på et industriområde nede ved elva. Vi følger Molli i det hun går tilbake i minnet, til den første sommeren hun bor i huset til Frank – og denne sommeren er full av sol og frykt og ensomhet, og den er full av en uendelig lang fest. Utover dette, handler boka om en rekke ting: om besvergelser og et speil, om ulike former for kjærlighet, og et ønske om å finne håp, og kanskje troa på en slags Gud.

Er det noe i ditt eget liv eller i samtiden som ga deg ideen om å skrive romanen?

– Jeg har alltid interessert meg for det som ikke ligger så lett tilgjengelig i bevisstheten, min egen og andres. I utgangspunktet skulle jeg skrive en annen bok, men da historien endret retning underveis og begynte å vingle seg ut på et sidespor, fulgte jeg sporet så langt jeg klarte. Sporet handlet blant annet om vold. Volden er jo dessverre alltid til stede i samfunnet vårt, den kan være synlig, den kan være skjult, og voldsimpulsen er en del av det å være menneske. Så ville jeg se på konsekvensene av volden, da, hva voldserfaringer gjør med et barn, for eksempel.

Hva er det du vil formidle til dine lesere med denne romanen?

– Kanskje noe lignende som Strindberg sa: «Det är synd om människan». Men det er klart, det er jo ikke så enkelt – det finnes striper med lys hvis en leter, det finnes også helt lyse steder, i tanken og i verden.

Var det tider med skrivesperre under arbeidet med romanen?

– Ingen direkte skrivesperre, men det var stadig tilbakevendende perioder med motstand – romanen var et ubehagelig sted for meg å være, den føltes kaotisk og uoversiktlig. Hadde det ikke vært for at redaktøren min forventa å få en bok på et gitt tidspunkt, hadde jeg sikkert sittet der oppe fortsatt, på skriverommet, vill i blikket, full av retningsløs panikk og med hjertebank etter en kanne med kaffe for mye. At jeg vil skrive betyr ikke alltid det samme som at jeg liker å skrive.

Er det noe spesielt som kjennetegner din måte å jobbe på?

– Jeg skriver tålmodig. Det skal helst være grytidlig morgen, før drømmene har sluppet helt taket i kroppen, når det fortsatt er stille i huset. Jeg liker å jobbe med penn og papir. Det høres sikkert sunt og godt ut, men så blir jeg ofte sittende for lenge med teksten utover dagen og kvelden, så går skrivinga utover alt annet, så blir det usunt og jeg tenker før jeg legger meg at jeg må finne en bedre måte å jobbe på, det gjentar seg og gjentar seg.

Hvem eller hva har inspirert deg til å bli forfatter?

– Jeg vet ikke om det å «bli forfatter» noen gang var et mål i seg selv. Det var riktignok en av mange fraser da jeg var barn, det jeg svarte da de voksne spurte hva jeg skulle bli, men jeg ville også bli astronaut og detektiv og teaterskuespiller, det kom an på dagsformen. Det er så enkelt som at jeg vil skrive, så jeg skriver. Bøker er en konsekvens av at jeg for det meste trives i mitt eget rom, her kan jeg reflektere over egne og andres ideer og tanker, og jeg får være i fred med mitt eget språk. Men jeg husker jeg ble berørt da jeg på et tidspunkt i livet fant Marguerite Duras tekst «Å skrive», hun sa: «Det er det ukjente man bærer i seg: Å skrive, det er dét man kommer fram til. Det er dét eller ingenting».

Hva tenker du om kunstig intelligens i kunsten?

– Jeg har verken nok kunnskap eller forestillingsevne til å mene så mye om det, men i mitt hode vil spørsmål om kunstig intelligens i kunsten uansett overskygges av spørsmålet om hva som skjer når den kunstige intelligensen har blitt så intelligent at den ikke trenger mennesker lenger. Det er en nokså dystopisk tanke. Den velger jeg å legge bort nå.

Kan du nevne én person du håper leser boken?

– Jeg håper Ole, samboeren min, leser den ferdig snart, så vi kan snakke om den, og han kan fortelle meg hva han tenker at jeg har skrevet, for jeg er ikke sikker sjøl.

Finnes det en bok du vil anbefale andre å lese?

– Det er så mange, men Jenny Erpenbecks Kairos har jeg friskt i minne. Erpenbeck er en briljant forfatter, og Kairos er en gave til alle som har den minste lille interesse for tidligere DDR og østtysk historie, eller for dem som er interessert i å dykke ned i en kompleks og velskrevet fortelling om et komplisert og destruktivt kjærlighetsforhold mellom en eldre, gift mann og en yngre kvinne.

Hvilken bok leser du selv, akkurat nå?

– Jeg leser vanligvis flere på en gang. Akkurat nå leser jeg ferdig Matias Faldbakkens Stakkar, Fjodor Sologubs Barnet, dyret og døden, og om Arne Næss´ dypøkologi.