Jan Kjærstad: – Hvorfor ikke skrive en konvensjonell roman, tenkte jeg. Idiot. Hvorfor hele tiden denne trangen til å gjøre noe nærmest umulig?

Hva handler romanen om?

– På overflaten handler den om fire venner som møtes til valgvaker ved seks stortingsvalg, fra 1965 til 2017. Romanen speiler således nasjonens historie gjennom seks tiår. Men disse merkedagene gir også anledning til å fortelle om hovedpersonens veivalg, de brå skiftningene i hans eget liv. Romanen parer med andre ord individuelle og kollektive pregningsøyeblikk. Under overflaten dirrer det gamle spørsmålet: Hva er den innerste marg i stammen? Hva holder verden sammen?

Er det noe i ditt eget liv eller i samtiden som ga deg ideen om å skrive romanen?

– Hovedpersonen blir privatinvestor. Jeg har lenge hatt lyst til å gå inn i denne sfæren. De mange aspektene rundt penger, hvordan de styrer våre liv, hvordan de opptar våre tanker. I dag eier 600 000 nordmenn aksjer. Halvparten av befolkningen har penger i aksjefond. Det ligger et rikt univers og venter på en forfatter her, mange muligheter. Hvorfor ønsker min hovedperson så intenst å bli rik? Valgdager gir flere svar. Det dreier seg selvfølgelig om kjærlighet, om å vinne en jente som kalte ham fattiglus i ungdommen. Men en like stor drivkraft er et smertefullt tap av en storebror. Og drømmen om et hus ingen har sett maken til. Og ryggdekning for å dyrke en pasjon få kan gjette seg til. Eller, ikke minst, lysten til å gjøre godt, hjelpe andre mennesker. En roman har ingen fasit, den opererer med mange svar, mange plan, det er derfor vi leser romaner, vi jakter på «det uutsigelige».

Hva er det du vil formidle til dine lesere med denne romanen?

– Det er jo et forsøk på å gå inn i den kompleksiteten som kjennetegner samfunnet nå, en tilværelse som kan synes mer og mer kaotisk. Min kongstanke er kanskje å vise leseren at et menneske i dag er en del av en stor vev. Tråder som både går vertikalt og horisontalt. Det finnes ikke én sannhet, en slags grunnstein vi kan bygge alt på. Alt er relasjoner. Alt står i forhold til hverandre. Å skildre et enkeltmenneske isolert gir ikke lenger mening, jeg vil vise hvordan det er avhengig av alt annet, fra andre mennesker til politiske omstendigheter – og at det meste er styrt av tilfeldigheter. Også vår nasjons utvikling er styrt av krefter vi ikke har kontroll over. Men da blir det enda mer påkrevet å spørre: Hvordan skal vi leve? Hva er «det gode liv»? Hvilke verdier er umistelige?

Var det tider med skrivesperre under arbeidet med romanen?

– Det var underveis formmessige utfordringer som holdt på å drive meg til vanvidd. Siden jeg mer og mer, også som en følge av mitt basketak med nyere fysikk, tenker at alt er relasjoner, ønsker jeg å komponere romanen slik, vise leseren de skjulte forbindelsene mellom de ulike sjiktene i historiene, vise hvordan så å si alle tekstfragmentene henger sammen, selv om det ikke synes slik på overflaten. Via umerkelige gjentakelser, via skjulte variasjoner, via små språklige vendinger. Og dette skal ikke nødvendigvis oppfattes med hjernen, det kan like mye oppfattes i mellomgulvet. Her ble det et par alvorlige stopp, sånn midtveis i prosessen. Hvorfor ikke skrive en konvensjonell roman, tenkte jeg. Idiot. Hvorfor hele tiden denne trangen til å gjøre noe nærmest umulig? Det andre som skapte problemer, var naturligvis alt det tekniske rundt å være en investor. Hvordan kjøpte man aksjer på 70-, 80- og 90-tallet? Og hva var de beste aksjene på denne tiden? Her måtte jeg gjøre mye fotarbeid, og jeg hadde flere ganger lyst til å gi opp. Også ved tanken på at man neppe får noe kred for det.

Er det noe spesielt som kjennetegner din måte å jobbe på?

– Hele skriveprosessen er veldig kaotisk i første halvdel. Jeg tror få jobber så ustrukturert. Alt flyter. Men jeg har stort utbytte av å arbeide slik, bare la alt strømme på, nedfelle det som tekstbrokker, uten sammenheng. Først midtveis, etter ett år eller nærmere to, leser jeg igjennom hele greia, ser hvor det brenner, plukker ut cirka en tiendedel, og det dreier seg både om form- og innholdsideer. Noe av det, stilt sammen med andre biter, kan være nokså ferdig, danne lange passasjer, uten at jeg skjønner hvordan det har gått til.

Hvem eller hva har inspirert deg til å bli forfatter?

– For en gangs skyld et spørsmål som det er enkelt å svare på: Det var lesingen som ga meg lyst til å bli forfatter. Jeg hadde lest, jeg holdt på å si: jomfruelig, i ti år, før tanken slo meg: Hvorfor ikke forsøke å skrive selv? 

Hva tenker du om kunstig intelligens i kunsten?

– Jeg tror ikke vi kan av-oppfinne KI, så vi må forholde oss til at det finnes. Personlig tror jeg at mye blir annerledes enn det mange spår nå, både når det gjelder de negative og de positive konsekvensene. For meg er «den gode historie» kjernen i litteraturen. For en forfatter blir KI en hard konkurrent på linje med andre fremragende forfattere. Du må med andre ord skrive bedre historier enn det KI kan klare. Din styrke: Du er menneske, med mulighet til å gjøre koblinger en maskin ikke kan gjøre.

Kan du nevne én person du håper leser boken?

–Jonas Gahr Støre. Fordi han – dette vet jeg – er en god leser, og fordi romanens tema tør være ytterst aktuelt for ham. Ellers er alltid håpet en leser som er åpen og nysgjerrig. Og som har tid nok, konsentrasjon nok.

Finnes det en bok du vil anbefale andre å lese?

– Eventyrsamlingen Tusen og en natt. Av rammehistorien går det frem hvorfor fortellinger er så essensielle: De kan redde liv. Ditt eget og andres.

Hvilken bok leser du selv, akkurat nå?

– Jeg har nettopp lest ferdig Howard Jacobsons roman What will survive us. Tittelen henspiller på siste linje i et kjent dikt av Philip Larkin – og den mangler to ord: is love. Altså en roman om kjærlighet. Jeg er jo svak for det temaet.